Sist uke.

Forrige uke startet på Kveldsro, med «jentun» og meg. Jeg var der oppe for å ordne litt til jul og for å sjekke at alt var bra der med vann og varme. Det var faktisk veldig deilig å være der, selv om hundene var med. Det var ingen andre på hyttene rundt og derfor kunne hundene gå løse. Det var deilig. Ellers må de luftes i bånd. Det er det som gjør at det er bedre å være på Solbu med hundene, for der kan de gå løse hele tida. Hytta er gjerda inn og jeg trenger ikke å bli med dem ut når vi er der.

Noen smånisser i vinduskarmen og ei lita kirke til å ha et telys inne, var koselig å få opp.

Vi reiste tidlig onsdag morgen for jeg skulle være barnevakt for vesle Mathias fra kl. 11.00. Det var så fint da vi reiste, med soloppgang og et nydelig lys.

Jeg lufta «jentun» før jeg reiste til Martine. Det er fint å gå tur på Tanumplatået, like ved Martine m. fam. sitt hjem.

Mathias la seg og sov litt, og da koste jeg meg med Birk. Han har vært hos Martine m. familie denne uka. I morgen, mandag, skal han hjem til oss igjen. Da blir han sammen med oss til torsdag.

Han er litt over 4 mnd. nå og vokser og knaker for hver dag som går ❤

Ellers er det blitt turer i Maridalen på oss, også. Her snuses det på samme flekk. Det var mange spor etter rådyr i skogen, og da passer jeg veldig på hundene. Særlig Pia, for hun har skikkelig jakt- instinkt.

Fredag til lørdag var jeg barnevakt for Mathias og da måtte «jentun» være hjemme på Jar. Arne kom hjem fredag kveld og reiste igjen ved 05.30 tida lørdag. Han skulle på jobb. De ble lufta seg litt og så fikk de mat og enda mere lufting da jeg kom hjem til dem, ved 11.30 tida. Det hadde gått veldig fint med dem ❤

Natt til søndag kom det noen få centimer med nysnø. Det var virkelig deilig, for grønne plener like før jul er det verste jeg vet. Nissene på trappa fikk også litt snø i skjegget.

Neste helg skal jeg ha hundefri. Jeg prøver å få til et par helger i året uten hunder. Det er godt å slippe lufting, mating og andre ting som følger med og kunne gå over gulvet uten at det er en hund i beina eller en hund å snuble i 😉

Ellers blir uka som kommer, ei vanlig uke på meg. Dvs. turer med hundene, hjemmekontor, butikken et par dager og så reiser jeg til Kveldsro torsdag. Fredag – søndag skal «jentun» være på Låplassen med Andreas og Mia, og det kommer helt sikkert til å gå bra. Nå må jeg tenne litt lys, for mørket kommer sigende. Klokka er bare 15.30, og det er lange mørke ettermiddager før jul. Da er det fint å kunne lyse opp med te-lys og et bitte-lite bordjuletre.

Jeg tror at jeg må ta med meg Nikon kameraet mitt fra Låplassen og ta det med på tur. Det blir greie bilder av tlf. min, men helt gode blir de jo ikke. I tillegg er det morsomt å ta bilder med et speilrefleks-kamera. Jeg tror at jeg må lese meg litt opp på innstillingene først, for det er nok noe som er gått i glemmeboka.

Fine helgeturer med Andreas, Mia og Pia.

Lørdag var det kaldt på Nes, ca 14 grader da vi sto opp. Det er myre bedre enn regn og grønne plener, og jeg trenger at det er lyst og fint rundt meg på denne årstida.

Arne kom til Låplassen lørdag formiddag, etter at han hadde jobbet noen timer på butikken på Kjelsås i morgentimene. Andreas og jeg tok med oss Mia og Pia og reiste til Tunhovd for å gå tur. Ebbie fikk være sammen med Arne og slappe av og kose seg i varmen ved peisen. Vi hadde tenkt å gå en «god» tur og det greier dessverre ikke Ebbie å bli med på lengre ❤ Det gjør vondt å la henne bli igjen, men jeg vet at hun trives veldig godt sammen med papsen sin og at hun selv velger og ikke bli med oss.

Vi kjørte til Tunhovdkrysset og fulgte veien mot Langedrag. Vi var heldige og fant en skogsbilvei som var brøyta og denne veien gikk til sørenden av Tunhovdtjønne.

Det er en vei som jeg bruker å gå mye vår, sommer og høst men som ikke har pleid å bli brøyta om vinteren før. I høst har jeg sett at veien er blitt oppgradert og nå var den altså også brøyta. Hurra … så deilig! Lørdag var det sol og ca 5 grader der vi parkerte ved veien, mot 13 kuldegrader på Nes. Da var det fint å være ute for Pia og Mia også. Sååååå deilig å komme opp i høgda, lukte vinter og snø og se sola. Det var bare helt nydelig.

Vi har langline på Mia og Pia når vi går på tur. Mia har et utrolig jaktinstinkt. Pia springer også gjerne på jakt, hvis det er noen dyr som dukker opp i skogen. I Ljøtelende er det mange dyrespor, mest fra elg og reinsdyr og vi ønsker ikke at jentene våre skal springe etter dem.

Før snøen kom og vi gikk den siste turen i Ljøtelende, skremte vi opp en harepus. Pia sprang som «remmer og tøy kunne holde» og Ebbie, Birk og jeg sto igjen og var livredde for at hun ikke skulle komme tilbake. I hvert fall jeg, da. Etter en stund kom hun tilbake, sliten og fornøyd 😉 Vi så forresten flere ryper på turen søndag og det var jo morsomt.

Pia storkoste seg på tur og sprang glad og lykkelig, bjeffende og ivrig hele turen.

Søndag gikk vi samme turen. Da var det 7 kuldegrader og sola var fraværende. Det var uansett veldig deilig å gå, og vi gikk oss jo varme alle sammen. Turen er på ca 7 km., og det var akkurat passe for meg, som sliter med vondt bekken, isjias, slitasjegikt og vond rygg. Det er viktig å ikke sette seg ned men å være i bevegelse. Samme hvor vondt det gjør. Det er jo så utrolig deilig etterpå 🙂

Det var dyrespor (elg og reinsdyr) overalt og Pia og Mia hadde mye de måtte sjekke ut underveis. Her er det elgespor på Tunhovdtjønne.

Ebbie ble ikke med oss søndag heller. Jeg har litt dårlig samvittighet for henne, for hun har bare fått lufta seg i hagen denne helga. Mandag skal hun få bli med Pia og meg på tur og da skal vi gå i hennes tempo så langt som hun bare orker ❤

Dagene går.

Birk har vært sammen med oss den siste uke, men nå er han sammen med Martine m. familie. Der blir han nok ei ukes tid, kan jeg tenke meg. Det blir fort stille når han ikke er sammen med oss. Det følger mye liv med en liten valp. Onsdag, etter at Birk var «levert», sov Pia og Ebbie hele kvelden. Det var ingen lillebror som føyk rundt, som tygget og bar på leker eller som innbød til lek og moro. Jeg skal innrømme at det var litt deilig for meg, også 😉

Jeg oppdaterer Birk sin treningsdagbok når han er sammen med meg, og HER kan du lese litt i den, hvis du har lyst til det.

Det har vært mye regn på Jar den siste tida. Grønne plener og mørkt ved 15.30 tida, er ikke så innmari trivelig. Da gjør det godt å kunne ta ei helg på Nes, med snø og kulde. Jeg tror kanskje ikke at Pia og Ebbie er så veldig glad i kulda, for de går veldig ofte på tre bein 😉

I Maridalen har det også vært mørkt og trist, regn og sludd. Det er allikevel fint å gå turer her, og fint å kunne la hundene få springe og kose seg. Birk går med line på seg, og Pia fikk av seg båndet etterhvert.

Veslerampen greier så vidt å sitte stille et par sekunder, før det bærer avgårde igjen.

Vi tar et godbitsøk hver kveld i hagen på Jar. Her er det grønt og trist.

Natt til torsdag kom det heldigvis bitte-litt snø, og da ble det litt lysere heldigvis. Bildet er tatt fra kameraet som står i stua.

Dette bildet er tatt fra kameraet som står på Solbu. Det er slik en skikkelig vinter skal være.

Det er ikke så stor forandring på formen til Ebbie. Hun er dårlig til beins. Kroppen hennes er nok sliten, men hodet er helt med. Hun er stiv og støl når hun har sovet og halter endel da. Jeg lar henne ikke gå tur på asfalt lengre, det blir bare turer i skogen på bløtt underlag. Hun får en god tur annenhver dag og en liten rusletur den andre dagen. Det blir gjerne en kveldstur i nærområdet med Pia eller en liten tur på Øvrevoll Galoppbane. Ebbie spiser godt og leker mer enn gjerne med Birk. Hun ruller rundt i sofaen og lager koselyder og vil gjerne leke litt. Det gjør godt å se at hun fortsatt trives, selv om kroppen ikke spiller på lag. Så får jeg se hva tida bringer….. ❤

Selv en liten helt må sove litt, heldigvis 😉

Det er fint på Låplassen, med snø og kulde.

Litt trening med Birk.

Når Birk er sammen med meg, har jeg til nå lagt vekt på å få flokken til å fungere. Det er lek under kontrollerte former, turer i bånd og løse og godbitsøk i hagen. Jeg har skjermet Pia litt innimellom, for hun har trengt litt lengre tid på å bli trygg på Birk. Nå går det veldig bra, og jeg er veldig glad for at jeg har jobbet så godt med nettopp dette.

Nå trener jeg bl.a. på «hverdags-innkallingen». Den er forskjellig fra «super-innkallingen», som vi har trent endel på før.

«Hverdags-innkallingen» er den jeg bruker når jeg f.eks. roper på Birk at han skal komme inn fra hagen og når jeg bare vil at han skal komme inn til meg. «Super-innkallingen» skal bli så sikker og innarbeidet at han omtrent snur i lufta når jeg roper «brrrrrr», for da VET han at det HVER GANG kommer en skikkelig, skikkelig super-belønning. Det blir på en måte som en slags krise-innkalling. Den må også opprettholdes og trenes på.

Når vi trener «hverdags-innkalling» kommer det ikke alltid en belønning, det vanker kanskje bare ros og klapp. Jeg kan bruke både navnet hans, «kom» eller så plystrer jeg. For ikke å gjøre det så vanskelig nå, plystrer jeg bare. Det reagerer Pia og Ebbie også på, og da blir det enkelt for meg og for dem, å respondere på det. Under innlæring belønner jeg nå alltid når han kommer inn døra og han får belønningen i gangen. Jeg vil skape en forventning til plystringen og jeg vil at han skal komme helt inn og ikke stoppe ute. Dette går veldig bra. Birk er glad i mat og leker og han er lett å belønne. Jeg har tørka leverbiter liggende på benken der han kommer inn, slik at alt er klart og lett å få tak i. Det er viktig å planlegge treningen, og legge til rette for å lykkes.

Nå trener jeg for det meste hjemme, inne og i hagen, men jeg må starte å trene på andre steder, også. Der jeg vil at treningen skal fungere, må jeg også trene. Miljøtrening er også viktig, og jeg må nok gå flere turer andre steder en der jeg har gått til nå.

Ellers har jeg begynt å trene inn klikkeren. Et belønningsord har jeg brukt fra dag en, men det er fint å kunne bruke en klikker for å få enda bedre timing på riktig atferd. Særlig for en ivrig valp som Birk. Noen valper kan reagere på lyden, men det gjorde ikke gullgutten. Han tenkte nok mest på at jeg hadde pølser som belønning 😉

Jeg har også startet på innlæringen av håndtarget. Den vil jeg bruke til å lede Birk inn i forskjellige posisjoner (f.eks. i LP og rally), til å trene triks, innkalling og til avlevering av apport. Jeg belønner ved å legge belønningen i den hånda som han toucher, som en hjelp og for å få interesse for hånda.

Jeg vil også lære Birk at han skal legge seg i senga si, når jeg ber han om det. Eller legge seg på et teppe, eller f.eks. på jakka mi. Det vil jeg ha glede av når jeg er borte på besøk, når jeg vil at han ikke skal gå i beina mine hjemme og når han bare skal legge seg for å roe seg ned. Det blir en slags «pause-slappe av-plass». Det er nemlig ikke så lett for en liten, ivrig cockergutt.

Det er to moment som skal trenes på for å lykkes med treningen som beskrevet over. 1. Birk må greie å gå frivillig til plassen sin og 2. han må kunne legge seg på kommando. Jeg setter på «legg deg» kommandoen når han frivillig legger seg i senga.

I dag startet jeg med å hjelpe han litt og å belønne han når han var i senga. Jeg belønnet både når han satt og hvis han la seg ned. Jeg startet også helt nærme senga, avstanden trener jeg inn når Birk frivillig går opp i senga av seg selv. Jeg vil trene mye frivillig atferd med Birk, for da lærer han fortere og treningen sitter bedre. Slik har jeg jobbet med Ebbie, Pia og Fant ❤ , også.

Jeg belønner Birk når han er i senga for at han skal ønske å være der som belønningen kommer. Hvis han legger seg ned, skal belønningen også komme når han ligger. Det samme hvis han sitter. Da kommer belønningen når han er i sitt-posisjon. Hvis han reiser seg opp etter klikket, noe han ofte gjør, «drar» jeg han inn i posisjon med belønningen og belønner.

Andre trening på frivillig å legge seg i senga. Birk har stor treningsglede og holder ut lenge.

Små helter må også sove litt ❤

Ellers er jeg veldig opptatt av å ikke bli sinna når Birk biter på ting, eller bærer ting som han ikke får lov til. Birk er en apporterende hund og jeg ønsker ikke at han skal bli engstelig for å ta noe i munnen. Jeg legger derfor bort det som jeg er mest redd for, jeg bytter og leker med de lekene som han får lov til å leke med, for å gjøre dem interessante. Valpebitingen varer tross alt ikke så innmari lenge, og det er helt normalt for en valp på bite og å smake på ting.

Det er litt slitsomt men mest morsomt å ha valp i hus igjen. Det er jo over 8 år siden sist, men ingenting er jo forandret fra den gang Pia kom hjem til oss. Birk blir lufta etter at han har sovet, lekt, spist mat og når jeg ser at han går bort til utgangsdøra. Han har begynt med det nå, og da gjelder det at jeg følger med. Ellers har han sovet hele natta gjennom omtrent fra første dag han kom i hus, og det er jeg veldig fornøyd med.

Birk vokser….

…. nå veier han 6,8 kg 🙂 Han var hos veterinær tirsdag, for å ta vaksine og for å få et pass. Han kommer til å reise endel til Sverige m. Martine m. fam., for David har hele familien sin der. Da må passet være i orden.

Jeg henta Birk hos Martine og så kjørte vi til VerinærDeg på Vøyenenga. Mia bruker samme veterinær. Det er så fint å ha en veterinær så nærme og med gode parkeringsmuligheter like ved. Det er et lite «nærsenter» på Vøyenenga og jeg elsker jo slike små senter. Her går jeg inn i en butikk og deretter ut igjen, før jeg går inn i neste butikk og så ut igjen. Herlig!

I og med at jeg bare har plass til tre hunder bak i bilen, måtte Birk sitte i setet ved siden av meg. Han satt faktisk helt stille, han. Det var bare 5 minutters kjøretid fra Martine til vet., så det gikk bra. Jeg hadde med meg alle hundene, for vi skulle kjøre direkte til Nes etterpå.

Jeg passer Mia denne uka, for Andreas er på REMA Talent igjen. Birk var hos meg og jentun fra forrige onsdag til søndag, og mandag morgen kom Mia. De avløste hverandre, Birk og Mia;-) Mia roer seg fort sammen med oss, og nå går det veldig fint med Pia og Mia, også. Hun har jo vært veldig mye sammen med oss, siden hun kom til Andreas i fjor.

Her har Pia og Mia rotta seg sammen og ser på skoleungene som går forbi på veien.

Mia slapper godt av og hun er veldig grei å ha i hus nå. Hun blir jo eldre, hun også. Nå er hun blitt 1 år og 8 mnd. gammel. Tida går så fort.

På søndag hadde Fanterampen vår bursdag. Han hadde blitt 14 år, hvis han hadde levd. Jeg savner han hver eneste dag. Noen dager går det bedre, mens andre dager er veldig vonde enda ❤ I stedet for å sørge veldig søndag, prøvde jeg heller å prise det flotte livet som vi klarte å gi han og de gode dagene som han hadde sammen med oss ❤ ❤ ❤

Martine har urna til Rampen vår hjemme hos seg. Søndag tente hun lys for gullgutten, som hun har gjort så mange ganger før.

❤ ❤ ❤

Ingenting er vel bedre enn å reise fra et regnfullt Bærum og komme til snøvær på Låplassen. Det var så fint på og lyst på Jar nå, etter at snøen kom. Så kom regnværet i dag, og gjorde det trist og grått igjen.

Onsdag skal jeg gjøre litt kontorarbeid, før jeg tar med meg de tre fir-beinte og reiser en tur til fjells. Kanskje blir det en siste tur i skogen på beina, før snøen overtar helt.

«Super-innkallingstrening» og litt annet.

Når Birk er sammen med meg, trener jeg innkalling på absolutt alle turene som vi går. Jeg har med meg supergode godbiter og jeg bytter på å belønne med dem og med ei dra-leike. Birk er veldig glad i mat og i å leike, derfor er han en drøm å trene.

Jeg trener mye på å betinge innkallingslyden min (brrrrrr) med en belønning. Da vet Birk at når den lyden kommer, skjer det noe morsomt inne hos meg. Helt inne hos meg. Han skal nemlig ikke stoppe noen meter fra meg, men komme helt inn. Han får alltid springe videre etter belønningen, for han skal ikke tenke på at han mister friheten sin, ved at jeg tar han i bånd. Det kan jeg gjøre når jeg virkelig trenger det, men ikke under innkallingstreningen.

Jeg har kjøpt sele til Birk, for jeg liker ikke å feste langlina på et halsbånd. Jeg hadde bare glemt det igjen hjemme denne gangen.

På denne videosnutten får nok Birk litt «hjelp» av Pia når jeg kaller dem inn. Det viktigste er at han kommer i full fres, med en forventning om at det skjer noe morsomt eller at han får noe godt å tygge på, når han kommer helt inn til meg. Litt dårlige filmer, men det går an å se hva vi jobber med.

Jeg fant ut at jeg ville prøve å kalle han inn når han var foran Pia og Ebbie og når han var på vei bort fra meg. Hvis han ikke hadde greid det, hadde jeg gått litt tilbake i treningen. Dvs. at jeg hadde trent litt til på det kriteriet som vi lykkes med, før jeg hadde gjort treningen litt vanskeligere. Det er viktig å utfordre litt og ikke å stagnere i treningen, for da blir det ofte veldig kjedelig for hundene våre.

Birk kommer springende etter ei lita stund.

Birk var på valpekurs igjen onsdag og da trente vi på «kontakt», starten på å gå fint i bånd, «snurr» , «legg deg» og «sitt/bli». Han var veldig fokusert selv med andre hunder tilstede og jobbet på. Vi jobber endel for å få han til å skjønne hva «kontakt» er, men det kommer seg som alltid med trening. Vi jobber også med «ro-treningen», fordi han vil jo så veldig gjerne styre på og trene enda mere. Det er en utrolig flott egenskap, som jeg bare elsker at han har.

Han biter veldig mye, slik som valper gjør. Vi gir han ingen oppmerksomhet på det, ingen kjefting eller sure miner fra vår side. Jo mindre oppmerksomhet på negative atferder (de som ikke er skadelige for han), jo lettere glir denne perioda over. Birk har mange ting som han får lov til å bite på. Når han biter og leker med dem får han mye oppmerksomhet. Når han finner ting som han ikke får lov til å bite på, tar jeg det bare forsiktig fra han uten noe styr. Da blir det som han får lov til å bite på interessant, mens de tingene som han ikke får bite på, de blir mindre interessante.

Denne skoen har han fått og den elsker han. Noen ganger tar jeg litt leverpostei og gnir litt inn i skoen, mens andre ganger bare «jobber» han på 🙂

Selv en glad og ivrig hund må sove litt. Noen ganger sovner han alene, enten i sofaen (mine hunder får lov til å ligge der), i hundesenga eller ved siden av meg. .Hvis han er høyt oppe og veldig sliten, legger jeg han i buret sitt. Han greier ikke å roe seg av seg selv da. Da legger han seg ned og sovner umiddelbart.

I helga skal vi fortsette å trene på leksene som vi har fått, samt å trene innkalling på hver tur. Mitt motto er: «uten trening, ingen fremgang». Vi kan ikke forvente at hundene være skal være lydige og oppføre seg slik som vi vil, hvis vi ikke lærer dem det.

Tenk på hva du vil at din hund skal kunne i hverdagen, lag en kriterieplan og start treningen. Lag deg gjerne en treningsdagbok også, så ser du at treningen faktisk går fremover. For det gjør den, når du legger ned litt tid på hunden din.

Hvis du ønsker tips til en enkel treningsdagbok, skal jeg skrive et lite innlegg om det seinere.

GOD HELG, fra Birk, Pia, Ebbie og meg.

Birk blir kjent med familien sin <3

…. og vi blir kjent med han.

Birk startet forrige uke på valpekurs i Asker. Han er en utrolig ivrig og fokusert valp, og jobber på som bare det. Han hopper og spretter og logrer hele tida. Jeg er imponert over hvor fokusert han er på Martine og meg, når det er 6 andre hunder og eiere til stede. Han elsker godbitene som han får, og det er det viktigste når vi skal trene en liten valp.

På de to kurskveldene som har vært, har vi trent på å sitte i ro, «innkalling», «kontakt», «sitt/bli», «legg deg», «snurr» og onsdag kveld startet vi på øvelsen «å gå fint i bånd». Det som var morsomt, var at vi trente på en måte som jeg aldri har vært borti før (og jeg har deltatt på mange kurs, altså) og den metoden skal vi fortsette å trene på. Vi får lekse etter hver kurskveld, og både Martine og jeg trener på denne når Birk er sammen med oss.

Her er Birk på kurset. Det er Martine som trener han, mens jeg er ivrig tilskuer.

Ellers ligger jo fokuset nå på å få Birk innlemmet i flokken. Birk går løs på tur med Ebbie og Pia, hundene trener litt sammen og de søker etter godbiter sammen i hagen.

Her er vi på tur i Ljøtelende en dag i forrige uke. Pia passer på at han ikke går for langt fra oss.

Det er mye å smake på og å utforske for en liten valp.

Her søker de etter godbiter på Låplassen.

Birk er også veldig tilpasningsdyktig. Han roer seg fint både på Solbu, på Låplassen, hjemme på Jar og på Vøyenenga hos Martine m. fam. Han er en kjempesnill valp og han er glad i alle som han møter. Det gjør meg så utrolig glad, og jeg håper så inderlig at det vil fortsette slik.

For øyeblikket er han som valper flest. Han biter i hender og alt som er i hans vei, og vi jobber med at han ikke skal få noen positiv respons på det. Det blir derfor noen time-outer i valpegrinda hvis han ikke greier å gi slipp på bitingen sin. Han er veldig ofte sliten og trøtt da, og trenger hjelp til å slappe av og å sove litt. Han piper litt, slapper deretter av og sovner. Han får absolutt ingen respons på pipingen sin. Det er ro som gir Birk tilgang til «goder», som f.eks å komme ut av valpegrinda, og ikke det å pipe/ule eller å mase. Det er en prøvelse noen ganger, men slik er det å ha valp i familien. Jo mindre vi styrer med det, jo fortere går det over.

Ellers er jeg mer på Jar om dagen, det er mindre pendling på meg. Jeg har allikevel noen privattimer i Hallingdal fremover. Jeg prøver å få dem samlet, slik at det ikke blir så mye «hit og dit». Det er fint å ha bedre tid på butikken og også hjemme. Jeg får sett ungene litt mere, jeg finner mere ro, og det er kjempekoselig å gå kveldsturer på Jar igjen.

Ebbie er dårlig til beins nå, stakkars. Hun greier ikke å gå så lange turer lenger. Hun får derfor en dag hvor hun går en liten tur med Pia og så venter hun litt i bilen, mens Pia og jeg går enda lengre. Hvis hun orker, får hun da en liten luftetur på kvelden med Pia og meg på Jar. Ellers er hun hjemme sammen med Arne og slapper av. Den andre dagen blir det en litt lengre tur i skogen og lufting i hagen på kvelden. Det fungerer greit for øyeblikket.

Her er Pia og Ebbie på tur i Maridalen onsdag, før de ble «ventehunder» i bilen, mens jeg var på jobb. De er fine, jentene mine ❤

Det er koselig å rusle rundt Sandermosen Stasjon. I skogene bak har både Fant og Marko gått mange turer og de var godt kjent i området her. Pia og Ebbie har ikke gått fullt så mange turer her, men det er fordi jeg har vært mye på Nes i den tida de har vært sammen med meg. Jeg gleder meg til Birk og jeg skal utforske skogen igjen. Sammen med Piamor, selvsagt.

Her kikker Pia på toget som suser forbi.

Den nedlagte Sandermosen stasjon. Noen tog stopper her hver dag.

Jeg har selvsagt kikket inn vinduene her. Det ligger mye historie i veggene.

Ellers er det meldt snø en av de første dagene og jeg har raket litt i «hundehagen». Jeg har ikke rydda bort alle utemøblene enda, for her pleier jeg å sitte hver kveld.

Etter en lang og begivenhetsrik onsdag, tok vesle Birk kvelden. Det er omtrent som når småunger endelig har sovna etter en lang dag, veldig godt for mor ❤