Gode dager på Jar

Nå er vi hjemme på Jar noen dager. Vi går turer, slapper litt av og planter ut i kasser og krukker. Det er så fint nå, for nå er det grønne plener og frukttrærne blomstrer. Da jeg kom hjem denne gangen, var det første gang uten at Ebbie var med oss. Det var veldig tungt, men jeg må leve meg gjennom savnet her hjemme også.

Birk har funnet seg sin egen plass. Der sitter han og sjekker ut alle som går på veien og hører og ser på fuglene som flyr rundt i trærne.

Birk har vært sammen med oss i 10 dager nå og mandag skal han til Martine m. fam. igjen. Da skal Pia og jeg kose oss alene noen dager, før Birk kommer tilbake hit neste helg.

De koser seg sammen i hagen, de to.

Birk er flink til å slappe av, det kan også gjøres i sofaen på verandaen.

Om noen dager blir Birk 10 mnd. Han er en unghund som fortsatt liker å bite på gamle sko etter papsen.

Vi var en tur på Haslum Kirkegård lørdag. Det er alltid så fint å gå der, og vi trenger ikke å møte på hverken folk eller hunder. Birk så mange duer bla. og da trekker han som en gal. Jeg stopper da opp, holder han igjen i båndet, og så får han fri-signalet (værsågod) når han har stått stille noen sekunder. Birk er helt stille, ingen lyd. Det er faktisk veldig behagelig, for Fant hadde masse lyd i samme situasjon.

De står godt til hverandre, de to.

Det begynner å bli fint på verandaen min nå.

Nå skal vi ut og kjøre en tur og så får vi se hvor turen vår går i dag.

Birk sitt første spor

Jeg har gledet meg til å starte sportrening med Birk. Jeg har sett at han har ei nese for å spore, men visste ikke hvordan han ville gå på sporene etter meg. Det er forskjell på å snuse langs veien og i skogen etter dyr, og det å skulle gå etter et bestemt spor. Som jeg bestemmer hva skal være.

Jeg hadde lyst til å filme sporet, men fant ut at det nok ikke var så lurt. Birk har en utrolig fart ute på tur, og jeg ville kanskje bli nødt til å holde han igjen. I tillegg ville jeg prøve å legge ut et par leiker i sporet og se om han snuste på dem og om han ville leike med dem. Mitt ønske var at Birk skulle få en skjempestart på sporet, og føle at det var innmari morsomt å gå spor.

Jeg la et langt første spor, noe som jeg aldri gjør når jeg holder sporkurs. Nå kjenner jeg jo Birk og det var derfor jeg gjorde det. Det ble et spor med 2 vinkler, 2 leker i, kylling i sporslutt og 2 kyllingbiter med 10 meters avstand på de to «rette» strekkene.

Jeg er ikke tilhenger av godbitspor, og starter aldri med det. Jeg ønsker at hunden skal prøve å løse oppgava først (snuse etter sporet til eieren sin) og ikke bare å snuse seg frem etter godbiter. Grunnen til at jeg la to godbiter på hver strekke, var at jeg tenkte at jeg måtte få farten/konsentrasjonen hans ned litt og at han ikke skulle dure i veg i full fart.

Jeg la et spor til Pia også. Sporene fikk ligge en halvtimes tid og den tida brukte vi på å gå tur ned til Tunhovdfjorden.

Alt klart til sportrening. Line, klyper, leker og kyllingbiter.

Pia gikk sitt spor først, mens Birk måtte vente i bilen. Pia var litt rusten, men hun kom fint frem til sporlslutt. Jeg måtte holde henne litt igjen når hun var litt for langt ute fra sporet, men hun kom seg fint inn igjen. Pia går sakte og rolig og det er aldri noe problem å henge på henne.

Så var det Birk sin tur. Han gikk omtrent spor fra bilen, han. Snuste som bare det etter der jeg hadde gått og kom seg inn på sporstart nesten helt av seg selv. Jeg holdt han litt igjen da han var på vei bort fra sporstart, han snudde og snuste seg fint frem til første klype. Han gikk i full fres, men snudde brått da han kom til en godbit. Det ble akkurat slik som jeg hadde tenkt. Jeg venta litt for å se om han skjønte at han skulle fortsette og det gjorde han. Han fant den første leika og så leika vi litt med den. Deretter kom den første vinkelen. Jeg måtte holde han igjen og snu meg i riktig retning, og jammen meg greide han å gå vinkelen selv. Han fant de to andre kyllingbitene og den andre leika like lett og så kom han helt uten hjelp til sporslutt.

Det ble en kjempefin start på sportreningen. Jeg regner ikke med at alt kommer til å gå like greit fremover, for det gjør det vanligvis ikke. Men at Birk syntes at det var morsomt, var det ingen tvil om.

Da vi var ferdige med sporet og vi skulle gå tilbake til bilen, tok han opp ferten etter Pia sitt spor. Jeg lot han få gå der det hadde ligget, han surra litt innimellom men fant frem til sporslutt og der hennes belønning hadde ligget. Da vanket det litt mere kylling, for det hadde jeg tatt med meg og lagt i treningsvesten min.

Jeg analyserer alltid treningen i ettertid, og planlegger hvordan vi skal gå det neste sporet. Med Birk blir det å få han til å gå mere nøye, ikke å ha så store utslag (noe jeg styrer med lina) og å få ned tempoet. Da vil han også gå mere nøye i sporet. Jeg skal legge et likt spor som det første, for det vet vet jeg at han nesten helt sikkert vil lykkes med, Jeg legger nok et par kyllingbiter på de to strekkene nå også, for da roer han seg ned. Det å stoppe å spise godbitene, stoppet ikke fremdriften hans i sporet. Hvis det hadde gjort det, ville jeg ikke lagt dem ut.

Det ble ingen bilder av sporgutten Birk denne gangen. Det viktigste var jo å få sett hvordan han ville ta øvelsen og å kunne veilede han underveis. Nå gleder jeg meg til vi skal gå det andre sporet i livet til Birk ❤

Birk er glad i å leike og vi gjør det hver eneste dag.

En tur til gamle trakter + Birk

Fredag den 15. mai gikk Pia og jeg en kjempefin tur. Det var litt vemodig, men nødvendig å gå denne turen. Sist jeg gikk her, var både Ebbie og Fant sammen med oss. Noen ganger føler jeg at det er viktig for meg å gå slike «minne-turer», for at jeg skal komme over at to av trekløveret mitt nå er borte.

Jeg parkerte langs veien v. Tunhovdfjorden og gikk ganske bratt oppover.

Det lå fortsatt endel snø igjen i veien. Jeg var godt skodd, så det gikk bra.

På toppen kom vi til et lite tjern og der koste det seg flere ender.

Jeg lurer på om det kunne være toppender? De var svarte og hvite, så jeg.

Vi gikk litt videre innover og tenk der var det (sikkert for mange år siden) noen som hadde hugget ved og stablet det så fint opp.

Pia og jeg tok oss noen pauser underveis. Her langs årsryggen som vi fulgte.

Det er fin utsikt og vi ser laaaangt avgårde.

Maten smaker ekstra godt ute på tur, og Pia og jeg delte gladelig det jeg hadde lagt i matboksen.

På denne steinen lå trekløveret mitt side ved siden av hverandre, sist vi var her. De la seg slik helt av seg selv.

Her er Pia på samme steinen. Bildet over er tatt i august mnd.- 18, og da var det mye mere vann i Tunhovdfjorden. Det var også grønnere enn det var nå.

Martine m. fam. kom til Kveldsro utpå dagen fredag. Jeg reiste innom dem, før jeg skulle en tur til Låplassen og få bilen vasket av snille Andreas. Etter det, reiste jeg opp igjen til Martine og henta Birk. Nå skal han være sammen med oss noen dager og det er veldig koselig.

Birk er en hoppende glad unghund nå og er full av fart og glede. Han leker veldig gjerne med ei leike helt alene, eller så prøver han å by opp Pia til leik. Det går noen ganger, hvis Pia har lyst til det.

«Vil du leike med meg, mamsen min»? Ja, det vil jeg selvsagt!!

Birk er som en liten ungen på kvelden. Da vil han sove. Noen ganger ligger han på gulvet, men det beste er nok å ligge på ryggen i fanget og å bli klødd på den vesle magen sin ❤

Sorgterapi

Å gå turer er god sorgterapi, kjenner jeg. Derfor går Pia og jeg to gode turer hver dag. Det ble jo ikke gått så langt da Ebbie (og Fant) levde og heller ikke så mange turer. Ebbie var dårlig til beins og Fant hadde hjerteproblemer. Da ble det til at vi trente litt mentalt i stedet for og det ble gjerne litt lydighet, triks og søk. Nå er det derimot bare Pia og jeg (som oftest) og da er det jo lettere for oss å gå ordentlige turer.

Tirsdag tok jeg med meg Mia også på tur. Vi kjørte inn til Ljøtelende og gikk en fin tur der. Det ligger fortsatt snø i skogen og vi måtte hoppe over noen snøflekker her og der.

Etter turen ble det litt avslapping på verandaen på Låplassen. Jeg passet Mia tirsdag fordi Andreas hadde eksamen på REMA 1000 utdannelsen sin.

Onsdag formiddag reiste Pia og jeg til Solbu etter først å ha gått en liten runde på jordene våre. Mia ble igjen på Låplassen for å vente på papsen sin.

Vi gikk en koselig kveldstur rundt Solbu, og det er faktisk litt å kikke på. Her er en utedo som hørte til pensjonatet som var på Buvassbrenna for mange år siden. Hit kom det gjester langveisfra med tog og buss og de ble kjørt med drosje fra stasjonen og hit opp.

Jeg tror ikke at isen på Buvatn kommer til å gå til 17. mai i år, til det har det vært altfor kaldt denne uka. Det har snødd litt innimellom, også.

Isen har ikke sluppet mye langs land, og da går det smått med smeltingen.

Vi gikk ut på en liten odde ved Buvatn og derfra var det god utsikt til Nutenutan.

Det virker som at det går fint for Pia å være alenehund. Hun var litt stille de første dagene, men nå har hun fått igjen glimtet i øyet. Hun slapper av og koser seg, vi trener triks og litt lydighet og det liker hun godt.

Nå skal Birk snart være sammen med oss ei ukes tid, og da blir det litt mere liv i leiren. Det blir koselig.

Mandag, Pia og jeg.

Vi går turer, trener litt triks, slapper av sammen og så prøver jeg å komme til hektene igjen. Jeg har gått med en spenning i kroppen de siste to – tre mnd., pga. Ebbie og beslutningen som jeg visste at jeg måtte ta med hensyn til henne. De siste dagene har vært veldig tøffe, men nå kjenner jeg at jeg ikke tenker på Ebbie absolutt hele tida og at jeg kan le litt igjen. Det er bra.

Mandag kjørte Pia og jeg inn til Pålsbudammen og parkerte der. Vi gikk langs Fjølabuvegen v. Tunhovdfjorden (mørkeblå strek) og koste oss med litt rask gange i sola. Det blåste kaldt, men jeg hadde kledt meg godt.

Det var tørt og fint å gå og litt å se på langs veien.

Det er nok litt rart for Pia å gå alene på tur, bare sammen med meg. Jeg tror allikevel at hun koste seg, for nå kan vi gå i litt raskere tempo og mye lengre turer. Vi får se det positive i det :-))

Vi så Nutenutan foran oss og den fjelltoppen er alltid et flott skue. Dit har jeg gått med Ebbie og Fant, før Pia ble født.

Jeg synes litt synd på Pia når hun er ute alene. Savner hun Ebbie og lurer hun på hvor hun er, eller lever hun på en måte i nuet? Det skulle jeg så veldig gjerne ha visst.

Hehe…. ei lita linerle holdt henne med selskap i hyttehagen 😉

Nå venter jeg bare på at det skal bli litt varmere i været, slik at isen kan gå på Buvatn. I år lurer jeg virkelig på om den går til 17. mai, for det er ikke mange dagene til.

Tirsdag morgen lå det igjen snø på bilen. Det hadde vært flere kuldegrader om natta.

Livet uten Ebbie

Det er rart med det. Livet må gå videre og Pia og jeg prøver å fylle dagene med noe fint.

Torsdag overnatta jeg på Låplassen og fredag morgen heiste jeg flagget. Det var den 8. mai og 75 år siden Norge ble et fritt land.

Vi rusla en runde på jordene rundt Låplassen, Mia, Pia og jeg og koste oss litt ute i hagen. Dt blåste ganske bra og det var kaldt i lufta.

Jeg lot Mia være igjen på Låplassen, handla på REMA 1000 hos Andreas og Tina og gikk deretter en tur på Tunhovdåsen. Kveldsturen gikk på veien nedover mot Nes og ned til Buvatn. Det er rart å ikke skulle tenke på Ebbie og ta hensyn til henne når vi er ute og går. Vi kan gå så fort og så langt vi vil og vi trenger ikke å stoppe opp flere ganger under turen. Ikke trenger jeg å snu og sette Ebbie i bilen heller, for at Pia og jeg skal gå litt lengre. Det er litt godt, for jeg har alltid hatt dårlig samvittighet for Ebbie når jeg har gjort det.

Lørdag henta jeg Mia på Låplassen. Andreas skulle en tur til by`n og da passet jeg Mia for han. Vi gikk en tur i Ljøtelende og koste oss. Det ligger så utrolig mye igjen etter moseplukkerne, både plast -og nettingbur, og det har det gjort de siste årene. Det er livsfarlig for et dyr å tråkke i burene, det gjelder ville dyr og også sauer som er på beite. Jeg tror at jeg må sende en bekymringsmelding til Nore og Uvdal Kommune og høre om det er noen plan for opprydding etter moseplukkerne.

Det var noen trøtte jenter som slappet av på Solbu etter turen.

Pia og jeg kjørte Mia til Låplassen igjen ved 18.00 tida før vi kjørte opp til Solbu igjen. Vi gikk en kveldstur opp til Buvassbrenna Hyttegrend, kikket på ei hytte som er til salgs, før vi gikk til Solbu igjen.

Vi får gått mere nå, Pia og jeg, og det er veldig bra for oss. Vi trenger å komme i bedre form begge to, etter at vi har hatt to gamle hunder å forholde oss til de siste to årene.

Lørdag kveld synes jeg var veldig tung. Jeg savnet Ebbie enormt og det var ikke fritt for at det kom noen tårer. Slik er det, jeg må bare ta tida til hjelp.

Fineste vennen min ❤

Søndag var det hvitt på Solbu. Det hadde snødd hele natta, og det var kaldt og godt ute. Det snødde til litt utpå ettermiddagen. Jeg reiste til REMA 1000 og handla litt, før jeg reiste på besøk til Mia og Andreas.

Etter denne vesle utflukten, reiste vi til Solbu igjen. Nå titta sola frem og vi koste oss litt ute. Pia fikk et godbitsøk, mens jeg hørte på lydboka mi.

I 2014 lastet jeg ned en app som heter geocaching. Det går ut på å finne objekt som er lagt ut forskjellige steder og markere at jeg har funnet dem. Det kommer opp et kart over hvor en catch ligger og beskrivelse av dem. Jeg har ikke kommet så langt at jeg har fått startet opp, men søndag ettermiddag fant vi den aller første. Den lå nemlig gjemt like borti vegen for Solbu.

Det kommer også opp et kart, som jeg kan gå følge.

Jippi, her ligger den første cachen som vi fant og Pia var nok også fornøyd, tror jeg. Jeg åpnet cachen og skrev meg inn i boka.

Det ligger forresten flere cacher ikke langt fra Solbu som jeg har planer om å finne. De dukker opp på appen.

Pia og jeg gikk en tur etter funnet. Det var sol og varmt i været og vi koste oss, bare Piamor og meg ❤

Mandag kveld reiser Pia og jeg til Låplassen. Jeg skal se etter Mia tirsdag. Andreas reiser tidlig tirsdag morgen til Hamar, for å avslutte REMA 1000 sin trainee utdannelse. Da kommer han ikke hjem igjen før seint natt til onsdag. Det er fint å kunne være litt til hjelp.

Sov godt, Ebbiemor <3

Sov godt, kjære Ebbie. La kroppen din hvile.
Hva du har betydd, går ikke å beskrive.
Av kjærlighet gir jeg nå slipp på deg.
I hjerte og sinn, er du alltid med meg. 

Spring nå fritt og lek uten smerte. 
For alltid jeg bærer deg i mitt hjerte.
Nå lyser DIN stjerne på himmelen.
Sov godt elskede Ebbie, til vi sees igjen.

Hils Fanterampen fra Pia og meg ❤ 
Den gang de var et trekløver ❤