Litt her og der….

…som vanlig, egentlig. Jeg var hjemme forrige uke. Jeg jobba i hagen, på kontoret og koste meg på «nye-verandaen» min. Det er bare helt herlig å være der nå. Pia og Ebbie oppfører seg fint, selv når det går mange forbi på veien. Den eneste gangen de reagerer, er når det går hunder forbi. De bjeffer ikke, det er bare litt brumming å høre. Det er veldig deilig.

Lørdag reiste jeg til Låplassen igjen. Jeg skulle passe Mia for Andreas var ute på fest på kvelden. Gol-dagan frista. Det var nok godt å få noen timer fri fra jobb og kun å tenke litt på seg selv. Et kjøpmannsliv er slitsomt og krever mye jobb og det følger et stort ansvar med.

Mia sturer alltid litt når Andreas reiser fra henne, men hun snur fort og koser seg sammen med oss. Pia og Mia går greit sammen nå, men jeg passer litt på dem. De spiser på forskjellige plasser, får godbiter et stykke fra hverandre osv. De går turer sammen og søker godbiter sammen i hagen. Det er slike ting som hjelper til å gjøre dem trygge på hverandre. Dvs. det er Pia som burde bli litt tøffere, slik at Mia fikk litt mere respekt for hverandre. Jeg synes de er flinke, jeg ❤

Mia lurer på om det skjer noe hos nabo`n ;-))

Jeg var på Låplassen til mandag formiddag, da reiste jentene og jeg til Solbu. Det ble noen varme og gode dager på Solbu. Vi gikk noen korte turer, jeg har klippet nesten hele plena, planlagt kurs, svart på mailer og jobbet litt med kontorarbeid på mac`n.

Tirsdag reiste jeg en tur til Rødberg for å handle. Jeg skal i bryllup i helga, og jeg trengte noen nye sko. Dvs. jeg har ingen «fine-sko» som jeg kunne bruke. Det ble en tur innom Gunhild Strøm, og jeg fikk to par sko for 400,00 kr. I tillegg kjøpte jeg meg ei lett jakke, som jeg kan ha over kjolen min.

Fargen på kjolen min er dueblå, og da passer både jakka og skoene ganske så fint. De svarte skoene var best å gå i, men de andre matcher fargen på kjolen. Jeg får kanskje bytte på i løpet av kvelden?

Pia koste seg og slappet av litt på plena. Hun er glad i å bære, og fant seg en pinne som hun koste seg med.

Ebbie er glad i å plaske litt i vannet og det var nok godt for henne å avkjøle seg litt. Pia står på land og hun er ei skikkelig pyse 😉

Ebbie slappet av sammen med meg.

Det var nesten fullmåne, og utrolig fint å sitte ute mandag kveld.

Buvatn lå så stille og fredelig.

Jeg hadde planlagt å reise hjem til Jar tirsdag. Frode og Karoline meldte sin ankomst på ettermiddagen og du kan skjønne at jeg ikke hadde lyst til å reise hjem da. Vi laget taco, skravla og koste oss ute på verandaen og kvelden gikk. Det ble en kjempetrivelig kveld 🙂

Onsdag formiddag vendte jeg nesa til Jar igjen. Jeg kjørte først inn i Maridalen og gikk en tur med Pia og Ebbie, før jeg reiste på butikken. Det ble noen timer på kontoret og deretter gikk turen hjem. Jeg laget middag, vannet blomster, rydda og vaska litt, før jeg satte meg ut på verandaen og slappet litt av. Her sitter jeg enda ❤ Jeg tror jeg blir sittende her en stund til.

Så utrolig glad og takknemlig.

Jeg er så utrolig glad og takknemlig. Da jeg kom hjem til Jar tirsdag, ble jeg så overrasket og jeg skjønte egentlig ingenting. Det var lagt nytt gulv foran inngangsdøra. Det trengtes virkelig og det ble SÅ fint. Da jeg kom inn i huset og åpnet opp døra ut fra kjøkkenet og inn i kjøkkenhagen, så jeg at noen hadde luket opp ALLT av ugress og kantet uteplassen vår. Det er litt av en jobb. Det vet jeg, for jeg gjør det hver eneste sommer. Det ble kjempefint!

Så begynte jeg å lukte nytt treverk. Da jeg gikk ut i hagen, og rundet syrinene, så jeg at det var lagt ny trapp opp til verandaen. Da jeg kom nærmere, så jeg at det var lagt et helt nytt verandagulv og det var bare så utrolig flott. Det gamle gulvet gikk det nesten ikke an å gå på nå. Det var morkent, spikere sto opp og noen planker var helt ødelagt.

Jeg så plutselig også at jeg hadde fått et helt nytt (avlastnings)bord, der den gamle og stygge kista hadde stått. Deretter oppdaget jeg at balkongkassene også var nye. Herregud, da gråt jeg enda mere. Blomstene var blitt pottet om fra de gamle kassene og blomstene sto like fine i de nye kassene.

At det i tillegg hadde blitt luket i «svingen» også (den er skikkelig tung å luke, en må ta i og dra opp store ugressplanter), ja da ble jeg skikkelig satt ut. Jeg gråt og gråt, jeg var bare så vanvittig glad.

Jeg ringte Karoline med en gang og takket henne og Frode. Jeg skjønte jo at det var de som hadde jobbet på og som sto bak denne kjempestore overraskelsen. Hele helga hadde de brukt på dette. Det er bare helt utrolig!! Akkurat som at ikke de har mye å gjøre ellers!

At de i tillegg hjalp meg med med å kjøpe, hente og å skru sammen den nye sofagruppa mi for snart 14 dager siden, er jeg også kjempeglad for.

TUSEN, TUSEN TAKK !!

 JEG ER HELT OVERVELDET AV GLEDE OG TAKKNEMLIGHET ❤ ❤

Nå koser jeg meg skikkelig ute på verandaen igjen, og jeg vil nesten ikke gå inn igjen når natta kommer 🙂 Pia og Ebbie vil også nesten bare være der nå, selv om alle dørene nå står oppe og de kan gå ut i hagen når de vil.

Helgepass av Mia.

Fredag – søndag var Andreas ute og «lufta» seg, og jeg passet Mia på Låplassen. Det er enklere å være her med tre hunder, enn å være på Solbu hvor det går sauer langs vegen og gjerdet. Det blir en annen dynamikk, når det er ei gruppe hunder og ikke bare en. Det er heller ikke så lett å få tak i tre hunder, som springer langs gjerdet og bjeffer. Det får de nemlig ikke lov til.

Lørdag gikk vi tur i Ljøtelende. Det var tungt for meg, for sist gang var Fanterampen med <3. Jeg visste at jeg bare måtte gjennom denne turen, og det gikk ikke så aller verst. Nå ble det som vanlig et gruppebilde, men hjertepomsen min var dypt savna ❤ ❤

Tre fine jenter.

Mia ble ganske sliten etter turen og hun sov godt på veranda-benken utpå kveldinga.

En trøtt liten Miamor ❤

Jeg har forresten malt den gamle, gamle benken min utenfor kjøkkenvinduet på Solbu. Benken er «hundegammal», men jeg bruker den masse. Jeg skal ta et strøk til, i løpet av sommeren.

En slitt, gammal benk. God som gull 😉

Den ble ganske så fin etter bare ett strøk maling.

Søndag formiddag var hundene ute i hagen på Låplassen og koste seg der. Hagen er stor som en park, og en fin plass for dem å boltre seg på. Hundene tok en formiddagsdubb, før vi tok turen vår.

Vi kjørte forbi nedkjøringen til Pålsbu og kjørte litt lenger inn mot Geilo. Jeg har gått der flere ganger før, og målet var et tjern som jeg tenkte at vi kunne ta ei pause ved. Jeg greide det kunststykke å velge feil sti og dermed havna vi på et helt annet sted enn jeg hadde tenkt. Det gjorde ingenting, for vi fant et nytt lite tjern. Her var det ender i vannet, og så lå det et skjelett like ved. Det kan kanskje ha vært en elgkalv, for jeg tror ikke at det var en fullvoksen elg som hadde tatt kvelden der.

Mia går i magebelte, for hun drar sånn så fælt og jeg greier ikke å holde henne en hel tur, kun i bånd. Her sitter hun i båndets lengde og skuer utover tjernet.

Pia og Ebbie var ikke fullt så nysgjerrige, så de sto stille og rolig og koste seg.

Da vi kom til Låplassen etter turen, var Andreas kommet hit. Mia ble kjempeglad og hoppet og spratt rett opp i armene hans. Hun er skikkelig spretten, vesle-jenta ❤

Andreas laget pizza til kvelds og nå er det like før vi stuper i seng, alle mann. Ei ny uke venter.

Dagene går.

Jeg har tatt meg ei uke sommerferie denne uka. Dvs. litt jobb blir det, men omtrent alt kan jeg gjøre på mac`n min. Det er kjempegreit at jeg kan gjøre det.

Søndag reiste jentene og jeg til Solbu. Vi kjørte gamlevegen for vi hadde god tid. Det var varmt og godt og jeg hadde planlagt en stopp ved Veikåker Kirke. Det er en natursti som er opparbeidet der og en fiskeplass nede ved fjorden. Vi tok oss en liten stopp på brygga, og der blåste det friskt og godt.

Vi gikk opp igjen og fulgte stien et godt stykke. Ebbie er ikke så god til beins, derfor snudde vi da hun ble sliten. Det var skikkelig varmt også, og det tærer på en gammel kropp.

Veikåker Kirke er en liten, fin kirke. Veldig velstelt og med flott beliggenhet.

Vi tok oss en liten pustepause på plena og koste oss. Ebbie ble varm og sliten, stakkars.

Vi kom oss etterhvert til Solbu, etter en liten stopp på Låplassen. Det var fryktelig tungt å komme hit opp. Det var her vi hadde vært de siste dagene Fant var sammen med oss, det var her vi hadde gått turene våre og kost oss ute i hagen. I dag er det torsdag allerede og jeg kjenner at det går litt bedre. Det var godt å komme gjennom de første dagene her oppe.

Mandag gikk vi to turer fra Solbu og vi var og handla på Tunhovd. Kveldsturen gikk langs Buvatn. Det er alltid så koselig å rusle der.

Tirsdag gikk vi tur på Liaset. Det er fin utsikt mot Buvatn bla.

Onsdag reiste vi til Låplassen en tur. Jeg henta settet mitt som jeg bruker når jeg pusser vinduer. Vinduene skal jeg pusse fredag, har jeg tenkt. Etter det, kjørte vi til Saupeset og gikk en fin tur på stølsvegene der. Det var sauer som brekte på jordene, et par hester og et føll som beita på vøllen og jeg hørte kyrbjøller langt «der borte». Det var skikkelig kaldt, derfor måtte jeg bruke fingerlausene mine. Den 3. juli, jaja….

• 

• 

• 

• 

• 

Andreas kom til middag og så hjalp han meg med å få i gang klipperen min. Jeg fikk ikke starta den sist helg, fordi jeg hadde fylt opp med bensin som var fra i fjor. Vi tømte ut den og fylte på ny. Da starta klipperen på et blunk. Jeg kaller den traktoren min, for den går over stubber og stein, og overalt hvor jeg vil at den skal klippe. Andreas klipte foran hytta og litt på nedsiden av parkeringsplassen. Der er det alltid høyt og tykt gress, og det er alltid tungt å klippe der.

Andreas reiste til Låplassen etter ei stund, for han ventet besøk. Det er veldig kjekt å ha en snill og god sønn som bor på Nes. Det er aldri nei i hans munn, når jeg ber han om noe. Vi slappet av resten av kvelden. Kveldsturen som jeg hadde tenkt å gå, ble til et lite godbitsøk ute i hagen, mens jeg hørte på lydbok.

Det går seg til ❤

Livet må gå videre….

… selv om jeg av hele mitt hjerte, ville ha stoppet det på tirsdag og levd de siste årene om igjen. Jeg tenker selvsagt på Fant som forlot oss onsdag i forrige uke ❤ Jeg unner han av hele mitt hjerte at han fikk slippe, for tida hans var kommet. Han var klar nå, det fortalte han oss.

Når jeg tenker på Fant, ser jeg han for meg i full fres over myr og i skog, på jakt etter fugler. Foran meg i langline når han gikk spor, noe som han var kjempeflink til. På tur i Maridalen, i Ljøtelende, kos i hagen på Jar og på Låplassen og på godbitsøk på Jar, på Solbu og på Låplassen. Han var også glad i å dra oss på ski, og både Martine og jeg ble dratt i full fres over Buvatn og oppover mot Øyvatn.

Han fikk også oppleve å bli storebror til Martine og Davids gutt, Mathias (født i februar -19). Fant var utrolig snill med han. Han overrasket oss alle med sin tålmodighet og omsorg. Han gikk sammen med Martine når hun «vandret» med Mathias når han var urolig og gråt, og han lå ved siden av Mathias hver natt de var sammen. For en god og snill gutt Fant ble.

Her er det en tålmodig Fanteramp, som lar Mathias kose med hodet sitt. Fant la seg i fanget til Mathias selv.

At han også var den hunden som jeg tok min svenske freestyle-instruktør-utdannelse med, er noe som jeg ser tilbake på med glede. Han var så utrolig flink da. Han jobbet så bra med de andre hundene rundt seg, han lå ute i bur i pausene/da vi hadde teori og han overnattet sammen med Birgitta, Tia og Tutta i ei hytte som vi hadde leid. Det gikk helt uten problemer.

All voktingen som han hadde når de andre hundene var tilstede, ble helt borte de siste årene. Han var også kjempeflink med andre hunder (noen hann-hunder likte han selvsagt ikke), og han tok veldig fint i mot Mia (Andreas sin hund, født i mars – 18), da hun kom til oss. Det er som Martine sier: «mamma, han ble helt normal de siste årene han levde». Det tror jeg kom av all den positive treningen som vi nedla.Vi fant ut hvordan vi skulle jobbe positivt med det som var Fants utfordringer, og det ga han selvtillit og trygghet. Da fikk vi gitt tilbakemeldinger til omgivelsene, hvordan de skulle oppføre seg, slik at Fant ikke ble satt i en (for han) vanskelig situasjon.

Da onsdagen kom og vi skjønte at det bar mot slutten, fikk vi time hos dyrlegen. Dvs. vi fikk beskjed om å komme, når vi var klare. Fant fikk den første sprøyta ute, og Martine og David satt med han mellom seg i bilen. Han slappet av og sovnet på fanget til David. Vi fortalte han at vi var glade i han, vi koste med han og klappet han. Da han hadde sovna, bar David han inn på rommet. Dyrlegen hadde gjort det så fint. Det var levende lys, dempet belysning, et godt teppe å ligge på, og et teppe som vi kunne legge over han (noe som han alltid likte så godt). Siste sprøyta ble satt, mens vi klappet og koste han og ga han all vår kjærlighet ❤

Det ble en fin opplevelse, selv om det var helt forferdelig vond. Pga. en superflink veterinær, sitter vi igjen med at avskjeden skjedde på en utrolig flott måte. Tusen takk ❤ En avskjed skal være fin og god å tenke på i ettertid. Nå venter vi bare på å få Fant sin urne hjem. Den skal Martine og David ha i sitt nye hjem ❤

Jeg går som vanlig litt utenpå meg selv når slike ting hender, og så faller jeg sammen etterpå. Nå gråter jeg mye og savnet er enormt. Sorgen skal bearbeides, dette vil ta tid. Jeg vet det, og så vet jeg også at hverdagen kommer og de gode minnene vil bli de som trer frem.

Fant var en cocker og de er opprinnelig støtende og apporterende fuglehunder. Det var Fanterampen min virkelig. Han var det, men også så utrolig mye annet. For et liv han ga til oss som levde sammen med han. Både på godt og vondt, det er jo ingen hemmelighet. De siste årene av sitt liv, ble han en helt «normal» hund. Helt sikkert et resultat av god trening, tålmodighet og kunnskap fra oss.

Det at han ble eldre, spilte også selvsagt inn. Jeg tror at all den positive treningen som vi la ned fra vi oppdaget at Fant slet mentalt bare noen mnd. gammel, gjorde at han ble en trygg hund på sine gamle dager. Hadde vi trent med aversiver og negativ straff, tror jeg ikke at Fant hadde funnet den tryggheten og roen som han fikk. At han vekslet på å bo sammen med Martine + David og meg, fra han var 5,5 år gammel , vil jeg si reddet livet hans. Han ble «alenehund» når han var sammen med dem. Han fikk utrolig mye kjærlighet og omsorg (derav ingen vokting bla.). De hadde han med seg overalt, han gikk turer på forskjellige plasser, ble kjent med mange nye og trygge venner av M og D, og de tok hensyn til Fant sine «greier». Han gikk på fjellturer og overnattet i telt. David`s familie ble også veldig glad i han, og Fant elsket dem. Det ble hytteturer og fjellturer og mye kos sammen med dem. Tusen takk!

Høsten – 18, gikk vi en fin tur i Ljøtelende. med Martine, David. Pia og Ebbie. Fant plumpa og måtte varmes både godt og lenge.

På tur i Maridalen. Her skal vi gå spor.

Fanterampen, Martine og meg på telttur.

Vi fant oss en fin teltplass, og Rampen likte den nok også.

Ingen var så god som mamma Martine, da.

Fanterampen var veldig glad i kosebamser ❤

Jeg savner deg så mye at det gjør vondt i hele kroppen. Du har satt varige spor etter deg, fineste Rampen min ❤ ❤ Du vil for alltid ha en helt spesiell plass i hjertet mitt ❤

Når tre blir til to.

Onsdag måtte vi la Fant få slippe. Han sovna stille og fint inn på fanget til Martine og David, mens jeg klappa og strøk han over det lille hodet hans 💞💙 Han var omringet av de som han elsket mest i hele verden og det siste han kjente, var oss som klappet han og pratet til han.

Det er fryktelig tungt og det er en fysisk smerte som noen ganger tar helt overhånd. Dette er sorg og savn, og det gjør bare så utrolig vondt. Men, vi skal komme oss gjennom dette og ta vare på alle de gode minnene som han har etterlatt seg. De vil dukke opp når det verste savnet gir seg.

Fanterampen min, vesle hjertet mitt 💚💜

Hjertet mitt gråter, du er ikke mer.

Turer og kos, det blir ikke fler.

Takk for alt, for den du var.

Du viste oss nå, at du var klar.

Nå springer du fritt og uten smerter,

mens sorgen hviler i våre hjerter.

Se sees igjen, det vet jeg for visst.

Sov godt, kjære Fanten. Vesle hjertet mitt ❤

Sammen med søsknene dine. Trekløveret mitt ❤

På jakt i skogen.

Fanterampen elsket å gå spor ❤

På fjelltur.

Fant går spor. Det er ett år siden nå.

Fant var en racer til å snørekjøre.

Det er fryktelig tomt og trist uten deg 💓💟

Hjertet mitt tilhører deg nå, vesle gullgutten min. Jeg håper at savnet blir lettere å bære med tiden. Det blir det jo, jeg vet det. Nå føles det bare helt fryktelig vondt.

Jeg savner deg så, lille venn ❤

Fredag og lørdag.

Hundene og jeg kom til Solbu fredag etter å ha vært på Låplassen hos Andreas og Mia, fra torsdag.

Fredag gikk vi en tur i Ljøtelende. Det går ikke fort med denne gjengen lenger. Fant er hjertesyk og går på medisiner. Han orker ikke mye, men han er veldig glad for å være med og å få snust litt rundt. Ebbie har problemer med en dårlig kropp, og trenger noen små pauser innimellom. Pia og jeg pleier noen ganger å gå litt lenger en de andre, og da blir de «gamle» satt i bilen en stund. Vi trenger å gå litt mere, Pia og jeg.

Det ble et godbitsøk på hundene utpå kveldinga og jeg satt og jobbet med et kurs som jeg skal holde i høst.

Lørdagen kom med sol og fint vær. Etter mating og litt «hagelufting», kjørte vi bort til butikken på Tunhovd for å handle litt. Etter dette, gikk vi en liten tur ved Tunhovdfjorden, før vi slappet av litt på Solbu.

Jeg laget nistemat (ertesuppe og brød) og pakket tursekken min. Jeg passet på at Fant ikke fikk sett den, for da hadde han trodd at han skulle få bli med. Det var bare Pia og jeg som skulle ut og gå, sammen med Mie. Fant og Ebbie greier ikke å gå runden rundt Buvatn og de måtte derfor være ventehunder i bilen. Ebbie blir veldig stressa av å være alene inne nå. Da springer hun rundt, velter lamper og alt som står i hennes vei. Hun slapper godt av i bilburet sitt, for det er hun vandt til når jeg er på jobb. De «gamle» ble lufta før vi gikk, og de la seg ned for å sove med en gang de kom inn i bilen.

Vi koste oss på tur. Det var deilig å kunne gå litt fortere og lengre en vi vanligvis pleier, og skravla gikk :-)) Det var skikkelig kaldt, det blåste og sola kom og gikk.

Jeg hadde tatt med meg KIAK`n min og den fikk jeg jammen meg bruk for. Jeg burde nesten ha hatt med meg votter også, for hendene ble iskalde.

Pia er veldig enkel å ha med seg. Hun rusla litt rundt, fikk et lite godbitsøk og så la hun seg ned på teppet og sovna.

Etter nistemat og skravling, gikk vi videre. Vi tok en siste stopp borte ved den nye badebrygga. Den kom opp i fjor, og da var det et yrende liv der storparten av sommeren. Det var jo så utrolig varmt da.

Jeg hadde med meg Nikon fotoapparatet mitt og jeg fikk tatt et bilde av Liaset, langt i det fjerne. Liaset ligger veldig fint til.

Da Pia og jeg kom til Sobu igjen, lista jeg meg stille bort til bilen. Der sov de, Ebbie og Fant. Det var godt å se. Jeg har nemlig litt dårlig samvittighet når jeg går fra dem, men noen ganger må jeg gjøre det.

Det var fint på Solbu resten av lørdagen. Jeg så på jentenes fotballkamp og så var vi ute i hagen en god stund. Vinden hadde løya litt, men det var fortsatt jakkevær og friskt i kjakan 🙂

Nå begynner sommer-blomstene å komme. Plena blir ikke klippet, for de har blomstret av. Det blir en kjempefin blomstereng, av hvite, blå og røde blomster. Da er det sommer på Solbu ❤