Sommerens første spor med Pia og Ebbie.

Mandag morgen gikk vi en tur fra Solbu, til Kveldsro og tilbake til Solbu igjen.

Ebbie koste seg på terassen på Kveldsro …..

….mens jeg satt og så på utsikten.

Etter turen, satt jeg meg ned med litt kontorarbeid på mac`n, det er blitt så lettvindt nå, mens jentun sov og slappet av.

Jeg satt meg ned med hundeboka som jeg skal skrive og jeg fikk skrevet ned noen stikkord. Jeg har fått så mange trivelige tilbakemeldinger fra «instruktør-venner», andre venner, familie og flere av de som har deltatt på instruktør-utdannelsene som jeg har vært en del av, at de synes det er så fint at jeg vil skrive ei bok. Det er veldig morsomt at de heier på meg, synes jeg.

Etter dette reiste vi til Tunhovd og handla middag, før vi parkerte i Ljøtelende. Jeg la et spor hver til Pia og Ebbie, og så gikk vi en tur mens sporene lå og godgjorde seg.

Klyper, line og belønning. Det ble kun lekebelønning i sporslutt, fordi jeg helt hadde glemt å kutte opp noen godbiter til dem. Det er ikke noe problem, for å leke er noe som jentene liker veldig godt.

Pia`s sporslutt.


Det ble noen klyper til overs. De ble hengt på ei buske, nærme bilen.

Begge jentene gikk kjempefine spor. Jeg ble veldig overrasket over Pia, for hun gikk som om hun ikke hadde gjort noe annet. Jeg husket ikke helt hvor jeg hadde gått, men jeg valgte å stole på at Pia gikk riktig og fulgte bare etter henne. Vi lekte masse med leika og hun fikk også noen søk etter den. Det var så deilig å se at hun ble litt sliten etter dette.

Ebbie gikk litt mere slurvete, men hun kom frem til sporslutt uten hjelp fra meg.

Hun er sliten om dagen, Ebbiemor. Etter litt lek og et par søk etter belønningen/leika, la hun seg ned i lyngen og slappet av. Hun vil så gjerne og hun er så utrolig ivrig, derfor må hun bare få bli med og kose seg. Hun hadde mye mere smerter i kroppen utover kvelden og hun fikk en ekstra smertestillende seinere på ettermiddagen. Det hjalp kanskje litt, men hun hadde nok endel vondt utover kvelden.

Snøen forsvinner i full fart og isen på Buvatn smelter for hver dag.

Jeg har en fin plass nede ved vannet, hvor jeg pleier å sitte og kose meg. Det er så fint å se mot Nutenutan derfra. Nå er plassen min kommet frem fra snøen igjen og jeg kunne for første gang i 2019, sitte der og kose meg.

Vi koste oss nede ved vannet en god stund. Jeg med et glass vin og jentene fikk et par godbitsøk. Etter det, la Ebbie seg ned og slappet av, mens Pia gikk rundt og koste seg litt.

Vi gikk en liten kveldstur før leggetid. Det var ingen på hyttene rundt oss og det er så deilig å slippe folk som går forbi hytta.

Tirsdag sto vi tidlig opp og pakka oss ut av Solbu. Det ble en tur langs veien før vi reiste. Jeg kjørte rett inn i Maridalen. Pia og Ebbie ble lufta, før de ble ventehunder noen timer, mens jeg var på jobb.

Onsdag har jeg planer om å gjøre ferdig «våronna» på Jar. Jeg skal rake, kjøpe bark og litt jord, bære løv, kvister og greiner til parkeringsplassen, slik at det er klart til å bli kjørt bort. Kanskje blir det en tur på hundene, kanskje ikke. Kose oss, det skal vi nok greie, allikevel.

Fredagstur i Maridalen.

Fredag gikk vi en kjempefin tur i Maridalen. Nå er snøen nesten borte overalt og det er deilig å kunne gå i skogen igjen. Ikke bare traske gatelangs i snø og på «glatta».

Jeg parkerte langs veien og gikk en liten skogsbilvei ned mot et lite småbruk som heter Berntsberg. Vi gikk over brua som går over elva som kommer fra Dausjøen.

Her har vi gått mange ganger. Fant er godt kjent her, han også. Hvis vi hadde gått til høgre etter brua, ville vi kommet til Dausjøen. Det går en fin sti langs elva oppover.

Vi tok altså til venstre og da kommer vi til noen gårder som ligger fint til.

Vi kom deretter ned på veien og fortsatt til bilen vår. Ebbie fikk nok litt vondt i hoftene sine og framfoten sin, stakkars. Hun får smertestillende, men det holder det nok ikke i sjakk. Hun virket litt stressa på slutten av turen, noe jeg tilskriver smerte. Vi får følge med på jenta vår fremover.

Ellers kom Andreas og Mia hjem på kvelden. Mia er litt dårlig form, litt kvalm og har litt vondt i magen sin. Hun fikk zoolac (tarmbakterier) og spiste litt ris og rå kylling.

Fine Miamor.

De går fint sammen alle jentene nå. Løpetida til Mia er ferdig for noen uker siden, nå er det Pia`s som står for tur.

Mandagens vesle topptur.

I fjor laget jeg meg en mal for hvordan jeg skulle komme meg opp på noen topper for å få litt utsikt, selv med de gamle hundene mine, Fant og Ebbie. Denne våren og sommeren blir det enda viktigere å overholde disse kriterene, for nå er Fant og Ebbie blitt enda et år eldre. De er dårligere til beins, begge går på smertestillende og Fant er i tillegg diagnostisert med hjertesvikt. Han går på hjertemedisin morgen og kveld og det går greit så langt.

Dette var kriteriene som jeg laget for et år siden:

  • Bilturen til utgangspunktet for turen, må helst ikke overskride 45 minutters kjøring.
  • Det må være «grei» atkomst til fjell-toppene. Dvs det må ikke være mye myr og vanskelig terreng for hundene å gå i.
  • Toppene må ligge ca 30 minutters gange opp fra parkert bil.
  • Jeg må bli utfordret på kondisjonen min (dvs. oppover bakke).
  • Jeg skal ikke skal gå de samme turene så veldig mange ganger, men finne noen nye turer å gå.

Jeg har bestemt at de samme kriteriene gjelder denne våren og sommeren, også. Fant har vært mye sammen med oss de siste ukene, men nå er han hos Martine og David + vesle Mathias (f. 11.02.19). Fant er bare så utrolig snill og flink med lillebroren sin. Han ligger ved siden av han og susser Mathias på det vesle hodet sitt, han ligger ved siden av vogna og passer på og han sover ved siden av Mathias om natta. Det er så fint å tenke på at Fant får en slik flott opplevelse i livets siste fase ❤ ❤

Mandag var jeg på Solbu for å vaske litt etter påskegjestene +at jeg skulle vaske sengetøy og håndklær etter gjestene som hadde vært på Kveldsro i påska. Mens tøyet vasket seg selv, kjørte jeg noen kilometer forbi avkjøringen til Pålsbu mot Geilo og parkerte langs veien. Vi gikk en liten tur til nærmeste topp, hvor vi fikk veldig fin utsikt. Ebbie greide seg veldig bra, hun var blid og fornøyd.

Det er virkelig deilig at snøen nå er borte, i hvert fall her på Jar. Nå er det vårpussen i hagen som står for tur. Rosebuskene er klippet, mye av hagen er raket og å skal jeg ut og beskjære buskene utenfor garasjen og rake der.

Torsdag kveld kikket jeg over noen av rapportene som elevene «mine» skal levere inn lørdag. De har hatt to atferdskonsultasjoner som de skal levere inn til en annen lærer. Da ble det gjort noen notater underveis.

GOD HELG!

Kontaktlyd og super-innkalling.

Lørdag ettermiddag satt jeg ute på Låplassen med Pia, Mia og Ebbie. Jeg hadde funnet frem og vasket utemøblene mine og jeg koste meg skikkelig. Vi hadde gått tur langs Pålsbufjorden og hundene og jeg var fornøyde med dagens trim.

Andreas og jeg har raket løv i omtrent hele «parken», vi har gjort klart blomsterbedene til sommerblomstene som jeg skal plante snart, jeg har beskåret rosebuskene og ripsbuskene i hagen og vi er nesten helt ferdig med våronna. Nå venter jeg på at syrinene skal blomstre om en måneds tid.

Så til noe helt annet. Gjett om jeg er glad for at jeg har trent på «kontaktlyd», og «super-innkalling» med alle hundene i husholdningen.

Mens jeg satt på benken og koste meg, ser jeg at det kommer et rådyr i full fart fra skogen til Rasch`n, det hopper elegant over gjerdet til jordet vårt, springer like bak bjørkene som ligger nede og springer videre nedover jordene mot riksvegen.

Like bak bjørkene her, kom rådyret i full fres. Pia og Mia var ikke langt unna.

Mia var langt nede i hagen, nede ved jordet vårt, Ebbie lå ved siden av meg, mens Pia gikk og snuste like ved bjørka som falt i fjor. Altså var både Mia og Pia ganske nærme rådyret som kom hoppende. Jeg satte i et rop (kontaktlyd) for å få kontakt med dem alle tre, med en gang jeg så det flotte dyret.

«Ojjjjjjojjjj»… ropte jeg så høyt jeg bare kunne, samtidig som jeg spratt opp av benken som jeg satt på. Alle tre snudde seg mot meg fra hvor de var, jeg ropte «super-innkallingslyden» min og sprang i full fres inn i huset, mens jeg viftet med armene. Jeg så sikkert både vill og gal ut. Jeg håpet at alle tre ville følge etter meg inn. Mia og Pia var langt unna, mens Ebbie var ganske nærme meg. Da jeg kom inn på kjøkkenet (hvor jeg skulle finne MANGE og STORE pølsebiter til dem), kom Mia først, deretter Ebbie og så kom Pia sluntrende. Gjett om jeg ble glad 🙂 Superglad, faktisk ❤

Nytten av en kontaktlyd og en kjempegodt innarbeidet innkallingslyd, kan absolutt ikke undervurderes. Innkalling skal trenes på overalt og med en belønning som hundene bare elsker. Innkallingen skal også trenes i gradvis vanskeligere situasjoner, som hunden greier å beherske, og gjøres med flere og flere forstyrrelser etterhvert. Belønningen skal i tillegg være et knapphetsgode og noe som hundene gjør omtrent alt for å få. Husk at belønningen kan variere over tid, og den må derfor byttes ut med jevne mellomrom. Hvis vi spiser biff hver dag, blir det ikke like godt etter tre ukers tid. Da må vi finne på noe annet som gir oss en god smaksopplevelse.

Mia, staffen, er på jakt etter ei flue som surrer rundt i vinduet.

Både Mia og Pia har et godt utviklet jaktinstinkt og de to sammen, kunne kanskje ha lagt på sprang etter dette nydelige dyret. De fikk ei pølse da de kom inn + litt til på deling og jeg fikk satt på grinda på verandaen. Jeg vet ikke hvor det ble av rådyret, men det sprang antageligvis ned til Einan (markedsplassen, Hallingmarken).

Vi var inne en stund etterpå, hundene fikk slappet av og sovet litt, før vi gikk ut igjen. Da var det fred og ro og hundene slappet av sammen med meg.

Jeg kikker alltid ut av vinduene hver gang jeg slipper hundene ut, for å se etter rådyr og elg. Det er mange av dem på jordene om vinteren og også nå på våren. Jeg regner ikke med at det kommer flere rådyr med hvite stumper flyvende over jordene i kveld, men jeg skal passe godt på at det ikke skjer noe med dem. Det blir full kontroll på hundene resten av ettermiddagen og lufting i bånd på jordene i kveld.

Tur til Klevarudnatten.

Ja, vi kom oss nesten opp. Etter en vinter med mye «rusling» med hundene, Fant og Ebbie orker ikke å gå så langt lengre, var ikke styrken i rygg/bekken så altfor god. Jeg må lytte litt til kroppen særlig når jeg går mye oppover-bakke, for der dukker gjerne «vondtene» mine opp. Gamle prolaps, bekkenløsning og isjias, blir da mine følgesvenner på turen. Når jeg får gått flere skogsturer og fått mere styrke i kroppen utover våren og sommeren, kan jeg gå lengre turer uten at jeg får så veldig vondt. Jeg kom meg nesten helt opp i dag, og neste gang skal jeg komme meg helt opp.

Låplassen ligger langt der nede et sted.

Det var Pia og jeg, Andreas og Mia som gikk turen i dag. Vi møtte noen med hunder, og det gikk helt problemfritt. Det var litt rart og trist å bare ha med meg Pia, men Ebbie og Fant klarer dessverre ikke slike turer lengre. Det er et stort savn, og ikke å ha dem med. Det er trist, men slik er livet bare. De ble med i bilen og sov godt da vi kom tilbake til den etter turen. Jeg ville ikke at Ebbie og Fant skulle bli igjen på Låplassen, for da stresser de så fælt. Det er bedre at de er med i bilen, for der sover de og slapper godt av. De er jo vandt til det, når de er med meg på jobb.

Vi tok en matbit ikke langt fra toppen og da så vi ned til Liodden bru og fjellene rundt. Det var veldig fint å se.

Pia tok en gledesrulle underveis…

… mens Mia fant noe som hun kunne bære og å bite på.

Da vi gikk ned igjen, spratt Andreas opp på en topp og tok dette bildet.

Nes ligger flott til ❤

Andreas og jeg har jobbet litt i hagen i ettermiddag, rakt og klippet rosebuskene + at jeg har ryddet i blomsterbedene mine.

Andreas skal kjøre til Sokna og møte Arne i ettermiddag. Arne har med seg endel varer fra butikken på Kjelsås, som Andreas trenger på REMA 1000 Kremmartunet. Fant blir med Andreas og så tar Arne med seg Fant til byen igjen. Fant skal være hos Martine og David noen dager nå, slik at han får slappet litt av.

Jeg skal pakke baggen hans, og sende med han ting som han trenger. Det er spesialfor for hjertepasienter, smertestillende, hostedempende og hjertemedisinen hans. Det er omtrent som å pakke til en unge, som skal bytte bosted ❤

Det blir i hvert fall godt for Fantehjertet mitt å få noen fridager fra de andre hundene. Han var litt dårlig i går kveld og i natt (hoste og rask pust), men i dag har han hatt en god dag. Ingen hoste eller annet. Vi tar en dag ad gangen nå og koser oss med han så lenge som vi kan.

En fin mandagstur.

Mandag reiste vi inn i Ljøtelende for å gå tur. Vi kan fortsatt gå på skaren og det er så deilig. Det er mange reinsdyr som krysser veien og som går oppi lia der hvor vi går, og jeg så mange ferske spor etter dem. Hundene kunne også lukte dem og jeg holdt godt i båndene deres. Det er ikke morsomt å stå ansikt til ansikt med disse store, staute dyra. I hvert fall ikke nå, når de går drektige og har støtt bort fjorårs-kalvene sine.

Pia speider etter reinsdyr, men hun så nok ingen.

Turene blir så lange som Fant orker nå. Han skal til veterinæren på Gol onsdag morgen, for å ta en liten sjekk av hjertet og lunger. Han hosta litt i helga, og det likte jeg ikke. Søndag ettermiddag, mandag og natt til i dag, har det ikke kommet en eneste hostekule og det er bra.

Etter turen, lot jeg hundene hvile et par timer i bilen, slik at jeg fikk litt fred og ro. Det var nok godt for dem å få slappet av litt, også.

Vi koste oss ute i kveldinga og nøyt de siste solstrålene for dagen. Hundene fikk et par godbitsøk og jeg tok et par glass rødvin.

Fant koste seg veldig ute.

Jeg har langline på dem alle tre. De kan fortsatt komme seg på vegen på skaren, og også ta seg noen avstikkere på isen. Det er både pilkere og skiløpere som er utpå nå, og jeg tar ikke sjansen på at Pia skal springe bort til dem. Noen ganger glemmer hun nemlig manerene sine og innkallingen sitter da ikke så godt som ellers.

Det går endel folk forbi Solbu på veien også, og noen har med seg hund. Da er det viktig for meg å kunne stoppe hundene fra å springe bort til dem. Det er greit å ha kontroll på EN hund, men med tre stykker sammen, kan det bli litt utfordrende. Langline er derfor tingen.