Livet må gå videre….

… selv om jeg av hele mitt hjerte, ville ha stoppet det på tirsdag og levd de siste årene om igjen. Jeg tenker selvsagt på Fant som forlot oss onsdag i forrige uke ❤ Jeg unner han av hele mitt hjerte at han fikk slippe, for tida hans var kommet. Han var klar nå, det fortalte han oss.

Når jeg tenker på Fant, ser jeg han for meg i full fres over myr og i skog, på jakt etter fugler. Foran meg i langline når han gikk spor, noe som han var kjempeflink til. På tur i Maridalen, i Ljøtelende, kos i hagen på Jar og på Låplassen og på godbitsøk på Jar, på Solbu og på Låplassen. Han var også glad i å dra oss på ski, og både Martine og jeg ble dratt i full fres over Buvatn og oppover mot Øyvatn.

Han fikk også oppleve å bli storebror til Martine og Davids gutt, Mathias (født i februar -19). Fant var utrolig snill med han. Han overrasket oss alle med sin tålmodighet og omsorg. Han gikk sammen med Martine når hun «vandret» med Mathias når han var urolig og gråt, og han lå ved siden av Mathias hver natt de var sammen. For en god og snill gutt Fant ble.

Her er det en tålmodig Fanteramp, som lar Mathias kose med hodet sitt. Fant la seg i fanget til Mathias selv.

At han også var den hunden som jeg tok min svenske freestyle-instruktør-utdannelse med, er noe som jeg ser tilbake på med glede. Han var så utrolig flink da. Han jobbet så bra med de andre hundene rundt seg, han lå ute i bur i pausene/da vi hadde teori og han overnattet sammen med Birgitta, Tia og Tutta i ei hytte som vi hadde leid. Det gikk helt uten problemer.

All voktingen som han hadde når de andre hundene var tilstede, ble helt borte de siste årene. Han var også kjempeflink med andre hunder (noen hann-hunder likte han selvsagt ikke), og han tok veldig fint i mot Mia (Andreas sin hund, født i mars – 18), da hun kom til oss. Det er som Martine sier: «mamma, han ble helt normal de siste årene han levde». Det tror jeg kom av all den positive treningen som vi nedla.Vi fant ut hvordan vi skulle jobbe positivt med det som var Fants utfordringer, og det ga han selvtillit og trygghet. Da fikk vi gitt tilbakemeldinger til omgivelsene, hvordan de skulle oppføre seg, slik at Fant ikke ble satt i en (for han) vanskelig situasjon.

Da onsdagen kom og vi skjønte at det bar mot slutten, fikk vi time hos dyrlegen. Dvs. vi fikk beskjed om å komme, når vi var klare. Fant fikk den første sprøyta ute, og Martine og David satt med han mellom seg i bilen. Han slappet av og sovnet på fanget til David. Vi fortalte han at vi var glade i han, vi koste med han og klappet han. Da han hadde sovna, bar David han inn på rommet. Dyrlegen hadde gjort det så fint. Det var levende lys, dempet belysning, et godt teppe å ligge på, og et teppe som vi kunne legge over han (noe som han alltid likte så godt). Siste sprøyta ble satt, mens vi klappet og koste han og ga han all vår kjærlighet ❤

Det ble en fin opplevelse, selv om det var helt forferdelig vond. Pga. en superflink veterinær, sitter vi igjen med at avskjeden skjedde på en utrolig flott måte. Tusen takk ❤ En avskjed skal være fin og god å tenke på i ettertid. Nå venter vi bare på å få Fant sin urne hjem. Den skal Martine og David ha i sitt nye hjem ❤

Jeg går som vanlig litt utenpå meg selv når slike ting hender, og så faller jeg sammen etterpå. Nå gråter jeg mye og savnet er enormt. Sorgen skal bearbeides, dette vil ta tid. Jeg vet det, og så vet jeg også at hverdagen kommer og de gode minnene vil bli de som trer frem.

Fant var en cocker og de er opprinnelig støtende og apporterende fuglehunder. Det var Fanterampen min virkelig. Han var det, men også så utrolig mye annet. For et liv han ga til oss som levde sammen med han. Både på godt og vondt, det er jo ingen hemmelighet. De siste årene av sitt liv, ble han en helt «normal» hund. Helt sikkert et resultat av god trening, tålmodighet og kunnskap fra oss.

Det at han ble eldre, spilte også selvsagt inn. Jeg tror at all den positive treningen som vi la ned fra vi oppdaget at Fant slet mentalt bare noen mnd. gammel, gjorde at han ble en trygg hund på sine gamle dager. Hadde vi trent med aversiver og negativ straff, tror jeg ikke at Fant hadde funnet den tryggheten og roen som han fikk. At han vekslet på å bo sammen med Martine + David og meg, fra han var 5,5 år gammel , vil jeg si reddet livet hans. Han ble «alenehund» når han var sammen med dem. Han fikk utrolig mye kjærlighet og omsorg (derav ingen vokting bla.). De hadde han med seg overalt, han gikk turer på forskjellige plasser, ble kjent med mange nye og trygge venner av M og D, og de tok hensyn til Fant sine «greier». Han gikk på fjellturer og overnattet i telt. David`s familie ble også veldig glad i han, og Fant elsket dem. Det ble hytteturer og fjellturer og mye kos sammen med dem. Tusen takk!

Høsten – 18, gikk vi en fin tur i Ljøtelende. med Martine, David. Pia og Ebbie. Fant plumpa og måtte varmes både godt og lenge.
På tur i Maridalen. Her skal vi gå spor.
Fanterampen, Martine og meg på telttur.
Vi fant oss en fin teltplass, og Rampen likte den nok også.
Ingen var så god som mamma Martine, da.
Fanterampen var veldig glad i kosebamser ❤

Jeg savner deg så mye at det gjør vondt i hele kroppen. Du har satt varige spor etter deg, fineste Rampen min ❤ ❤ Du vil for alltid ha en helt spesiell plass i hjertet mitt ❤

Når tre blir til to.

Onsdag måtte vi la Fant få slippe. Han sovna stille og fint inn på fanget til Martine og David, mens jeg klappa og strøk han over det lille hodet hans 💞💙 Han var omringet av de som han elsket mest i hele verden og det siste han kjente, var oss som klappet han og pratet til han.

Det er fryktelig tungt og det er en fysisk smerte som noen ganger tar helt overhånd. Dette er sorg og savn, og det gjør bare så utrolig vondt. Men, vi skal komme oss gjennom dette og ta vare på alle de gode minnene som han har etterlatt seg. De vil dukke opp når det verste savnet gir seg.

Fanterampen min, vesle hjertet mitt 💚💜

Hjertet mitt gråter, du er ikke mer.

Turer og kos, det blir ikke fler.

Takk for alt, for den du var.

Du viste oss nå, at du var klar.

Nå springer du fritt og uten smerter,

mens sorgen hviler i våre hjerter.

Se sees igjen, det vet jeg for visst.

Sov godt, kjære Fanten. Vesle hjertet mitt ❤

Sammen med søsknene dine. Trekløveret mitt ❤
På jakt i skogen.
Fanterampen elsket å gå spor ❤
På fjelltur.
Fant går spor. Det er ett år siden nå.
Fant var en racer til å snørekjøre.

Det er fryktelig tomt og trist uten deg 💓💟

Hjertet mitt tilhører deg nå, vesle gullgutten min. Jeg håper at savnet blir lettere å bære med tiden. Det blir det jo, jeg vet det. Nå føles det bare helt fryktelig vondt.

Jeg savner deg så, lille venn ❤

Fredag og lørdag.

Hundene og jeg kom til Solbu fredag etter å ha vært på Låplassen hos Andreas og Mia, fra torsdag.

Fredag gikk vi en tur i Ljøtelende. Det går ikke fort med denne gjengen lenger. Fant er hjertesyk og går på medisiner. Han orker ikke mye, men han er veldig glad for å være med og å få snust litt rundt. Ebbie har problemer med en dårlig kropp, og trenger noen små pauser innimellom. Pia og jeg pleier noen ganger å gå litt lenger en de andre, og da blir de «gamle» satt i bilen en stund. Vi trenger å gå litt mere, Pia og jeg.

Det ble et godbitsøk på hundene utpå kveldinga og jeg satt og jobbet med et kurs som jeg skal holde i høst.

Lørdagen kom med sol og fint vær. Etter mating og litt «hagelufting», kjørte vi bort til butikken på Tunhovd for å handle litt. Etter dette, gikk vi en liten tur ved Tunhovdfjorden, før vi slappet av litt på Solbu.

Jeg laget nistemat (ertesuppe og brød) og pakket tursekken min. Jeg passet på at Fant ikke fikk sett den, for da hadde han trodd at han skulle få bli med. Det var bare Pia og jeg som skulle ut og gå, sammen med Mie. Fant og Ebbie greier ikke å gå runden rundt Buvatn og de måtte derfor være ventehunder i bilen. Ebbie blir veldig stressa av å være alene inne nå. Da springer hun rundt, velter lamper og alt som står i hennes vei. Hun slapper godt av i bilburet sitt, for det er hun vandt til når jeg er på jobb. De «gamle» ble lufta før vi gikk, og de la seg ned for å sove med en gang de kom inn i bilen.

Vi koste oss på tur. Det var deilig å kunne gå litt fortere og lengre en vi vanligvis pleier, og skravla gikk :-)) Det var skikkelig kaldt, det blåste og sola kom og gikk.

Jeg hadde tatt med meg KIAK`n min og den fikk jeg jammen meg bruk for. Jeg burde nesten ha hatt med meg votter også, for hendene ble iskalde.

Pia er veldig enkel å ha med seg. Hun rusla litt rundt, fikk et lite godbitsøk og så la hun seg ned på teppet og sovna.

Etter nistemat og skravling, gikk vi videre. Vi tok en siste stopp borte ved den nye badebrygga. Den kom opp i fjor, og da var det et yrende liv der storparten av sommeren. Det var jo så utrolig varmt da.

Jeg hadde med meg Nikon fotoapparatet mitt og jeg fikk tatt et bilde av Liaset, langt i det fjerne. Liaset ligger veldig fint til.

Da Pia og jeg kom til Sobu igjen, lista jeg meg stille bort til bilen. Der sov de, Ebbie og Fant. Det var godt å se. Jeg har nemlig litt dårlig samvittighet når jeg går fra dem, men noen ganger må jeg gjøre det.

Det var fint på Solbu resten av lørdagen. Jeg så på jentenes fotballkamp og så var vi ute i hagen en god stund. Vinden hadde løya litt, men det var fortsatt jakkevær og friskt i kjakan 🙂

Nå begynner sommer-blomstene å komme. Plena blir ikke klippet, for de har blomstret av. Det blir en kjempefin blomstereng, av hvite, blå og røde blomster. Da er det sommer på Solbu ❤

En fin fredag på Solbu.

Vi kom hit opp ved 14 tida. Jeg henta Fant torsdag ettermiddag, derfor er det tre fir-beinte som er med meg opp hit.

Det var sol og fint vær da vi kom. Vi koste oss ute noen timer, med litt godbitsøk og ellers bare fred og ro.

Regnet kom ved 19 tida og holdt på utover kvelden og litt nattestid. Da vi sto opp lørdag var det sol og fint vær igjen. Så får vi se hvor lenge det varer.

Her er en liten bildekavalkade fra fredagen.

RIKTIG GOD PINSE :-))

Tur og tordenvær.

Torsdagen startet med mopping av gulv, vanning av blomster og plenklipping. Etterpå kjørte jeg Andreas og Mia til Holmenkollen, hvor bilen til Andreas stod.

Deretter kjørte jeg inn i Maridalen og gikk en tur med Pia og Ebbie. Det blir ikke lange turene når Ebbie er med. Hun har vondt for å gå nå, og blir fort sliten. Dette til tross for at hun får smertestillende hver dag. Det er trist å se. Nå blir hun 12 år i sommer, og jeg kan vel ikke forvente noe annet.

Det ble et skikkelig tordenvær, lyn og regn fra kl. 16.00 og utover til kl 19.00. Da har jeg to jenter som er utrolig engstelige. De skjelver, sikler og gjemmer seg som best de kan. 
Det er alltid mange lyn og skikkelig torden på Jar. Her er et par bilder som jeg tok fra en nettside, da det sto på som verst. 

Den blå prikken er der hvor vi bor. Det var ganske heftig mens det sto på. De røde prikkene viser «gamle lyn-nedslag», de gule og orange viser de som er aktive når bildet blir tatt. 

Besøk av Mia på Jar.

Mia kom til oss på Jar onsdag morgen. Andreas kom fra Låplassen for å delta på kjøpmannsmøte i Oslo. Han skal på møte torsdag også.
I dag har hundene kjeda seg. Jeg har vært barnevakt for Mathias noen timer og før det, hølja det ned. Det ble bare lufting i hagen på formiddagen.

Fineste Mia. Dette bildet er fra Låplassen. Det ble tatt for noen dager siden. 

I kveld tok jeg med meg klikkeren og godbiter ut i hagen. Jeg trente på belønnings-signal og kontakt, + håndtarget med Mia. Mine hunder kan det veldig godt, men de ble med på treningen, de også.  I tillegg trente vi på sitt/bli. Jeg la vekt på å legge kommando på øvelsen, for Mia reagerer mere på håndsignal enn et verbalt signal. Det kan være greit å kunne lyde begge deler.

Mia er lett å trene og hun tar treningen ganske fort. Særlig når det kommer til godbiter. Hun blir også godt belønna med ei leike, men jeg ville ikke leike i kveld. Det kan bli litt heftig med Pia og Ebbie rundt, for da blir det litt vokting inn i treningen. Det gikk dessverre ikke så bra for ei uke siden, for da fikk Mia bank av ei anna tispe. Den andre tispa hadde en ball, hun mista den og Mia tok den like foran snuta hennes. Det gikk selvsagt ikke så bra.

Mia ble sydd under det ene øyet og foran øret og så ble huden penetrert et par steder. Hun har gått på smertestillende, øyedråper og antibiotika, og det ser veldig bra ut nå. Andreas gikk mellom og han ble bitt i alle fingrene. Stivkarampesprøyte, en finger hvor det ytterste leddet nesten falt av, og hull på omtrent alle fingrene. Dette skjedde ved 23.30 tida forrige onsdag. Andreas leverte Mia hos den nye veterinæren på Gol, før han reiste videre til legevakta på Ål. Mia fikk super pleie. Jeg kan trygt anbefale klinikken.

Nå ligger hun og venter på Andreas. Der må hun nok ligge lenge, for Andreas blir nok ganske så sein. Da er det fint å kunne se på en fotballkamp på tv´n ;-))d

Tur langs Buvatn.

Lørdag hadde jeg avtalt med tvillingsøster Mie, at vi skulle gå tur på andre sida av Buvatn. Vi har en stopp etter 4 km og så går vi den samme ruta hjem til Solbu og Karibu igjen.

Lørdag var det vind og regn, men vi skulle på tur, uansett vær og «føreforhold». Jeg reiste fra Låplassen ved 12.00 tida og lot Andreas, Arne, Martine, David, Mathias, Ebbie, Fant og Mia være alene igjen der. Arne skulle passe på Ebbie for meg, for hun greier ikke å gå så langt nå. Fant greier det heller ikke, så han fikk kose seg med resten av gjengen.

Mie kom bort til meg, og så tok vi oss et glass rødvin og skravla litt, før vi la i veg. Det var heldigvis opphold, men det blåste fælt. Vi hadde kledt oss godt, så vi frøys ikke. Pia syntes nok det var litt rart å være alene på tur, men det gikk seg fort til. For meg var det også litt rart, men egentlig ganske så godt.

Det er fin utsikt mot Nutenutan.

Vi kom oss til plassen vår, og der ble vi sittende i flere timer. Pia var utrolig grei å ha med seg. Hun snuste litt rundt før hun la seg. Jeg hadde tatt med meg et pledd som hun la seg på, og så fikk hun ei jakke over seg. Det blåste friskt og hun ble litt kald.

Utsikt mot Pellebu, «gamelhytta» vår, som Tonje nå har overtatt.

På bildet under, kan vi skimte Solbu langt der borte.

Vi var ved hytta igjen ca kl. 19 tror jeg. Da satte vi oss ut på trappa og koste oss med litt potetgull. Mie gikk etter en stund og Pia og jeg gikk inn og koste oss resten av kvelden. Jeg nøra opp i ovnen og fikk varmen i både hytta og meg.

Søndag sov vi ganske lenge, Pia og jeg. Jeg tok med meg kaffekoppen min ut på benken i hagen, og sola varma faktisk litt.

Sommerblomstene begynner å komme nå. Snart står det gule og røde blomster i hyttehagen. Plena blir ikke klippet, før de har blomstret av.

Pia og jeg gikk oss en tur, før vi vendte nesa hjem til Låplassen igjen.

Skøyen-folket hadde reist da jeg kom til Låplassen og de hadde tatt med seg Fanterampen. Jeg laget middag og gjorde litt kontorarbeid. Det er greit når jeg kan gjøre det fra mac`n min, så slipper jeg å være fysisk tilstede på butikken. Nå koster det så mye å reise på arbeid pga. alle bommene, så det er bare innmari irriterende å kjøre bil dit. Hadde pengene enda gått til bedre veier, og ikke til å sponse syklister og de som tar trikk og bane, hadde jeg kanskje vært litt mere positiv. Det blir derfor mindre kjøring til kontoret på meg heretter, men det skal nok gå bra.