Mandag, Pia og jeg.

Vi går turer, trener litt triks, slapper av sammen og så prøver jeg å komme til hektene igjen. Jeg har gått med en spenning i kroppen de siste to – tre mnd., pga. Ebbie og beslutningen som jeg visste at jeg måtte ta med hensyn til henne. De siste dagene har vært veldig tøffe, men nå kjenner jeg at jeg ikke tenker på Ebbie absolutt hele tida og at jeg kan le litt igjen. Det er bra.

Mandag kjørte Pia og jeg inn til Pålsbudammen og parkerte der. Vi gikk langs Fjølabuvegen v. Tunhovdfjorden (mørkeblå strek) og koste oss med litt rask gange i sola. Det blåste kaldt, men jeg hadde kledt meg godt.

Det var tørt og fint å gå og litt å se på langs veien.

Det er nok litt rart for Pia å gå alene på tur, bare sammen med meg. Jeg tror allikevel at hun koste seg, for nå kan vi gå i litt raskere tempo og mye lengre turer. Vi får se det positive i det :-))

Vi så Nutenutan foran oss og den fjelltoppen er alltid et flott skue. Dit har jeg gått med Ebbie og Fant, før Pia ble født.

Jeg synes litt synd på Pia når hun er ute alene. Savner hun Ebbie og lurer hun på hvor hun er, eller lever hun på en måte i nuet? Det skulle jeg så veldig gjerne ha visst.

Hehe…. ei lita linerle holdt henne med selskap i hyttehagen 😉

Nå venter jeg bare på at det skal bli litt varmere i været, slik at isen kan gå på Buvatn. I år lurer jeg virkelig på om den går til 17. mai, for det er ikke mange dagene til.

Tirsdag morgen lå det igjen snø på bilen. Det hadde vært flere kuldegrader om natta.