Sorgterapi

Å gå turer er god sorgterapi, kjenner jeg. Derfor går Pia og jeg to gode turer hver dag. Det ble jo ikke gått så langt da Ebbie (og Fant) levde og heller ikke så mange turer. Ebbie var dårlig til beins og Fant hadde hjerteproblemer. Da ble det til at vi trente litt mentalt i stedet for og det ble gjerne litt lydighet, triks og søk. Nå er det derimot bare Pia og jeg (som oftest) og da er det jo lettere for oss å gå ordentlige turer.

Tirsdag tok jeg med meg Mia også på tur. Vi kjørte inn til Ljøtelende og gikk en fin tur der. Det ligger fortsatt snø i skogen og vi måtte hoppe over noen snøflekker her og der.

Etter turen ble det litt avslapping på verandaen på Låplassen. Jeg passet Mia tirsdag fordi Andreas hadde eksamen på REMA 1000 utdannelsen sin.

Onsdag formiddag reiste Pia og jeg til Solbu etter først å ha gått en liten runde på jordene våre. Mia ble igjen på Låplassen for å vente på papsen sin.

Vi gikk en koselig kveldstur rundt Solbu, og det er faktisk litt å kikke på. Her er en utedo som hørte til pensjonatet som var på Buvassbrenna for mange år siden. Hit kom det gjester langveisfra med tog og buss og de ble kjørt med drosje fra stasjonen og hit opp.

Jeg tror ikke at isen på Buvatn kommer til å gå til 17. mai i år, til det har det vært altfor kaldt denne uka. Det har snødd litt innimellom, også.

Isen har ikke sluppet mye langs land, og da går det smått med smeltingen.

Vi gikk ut på en liten odde ved Buvatn og derfra var det god utsikt til Nutenutan.

Det virker som at det går fint for Pia å være alenehund. Hun var litt stille de første dagene, men nå har hun fått igjen glimtet i øyet. Hun slapper av og koser seg, vi trener triks og litt lydighet og det liker hun godt.

Nå skal Birk snart være sammen med oss ei ukes tid, og da blir det litt mere liv i leiren. Det blir koselig.