Lørdag, og nok et spor for Birk.

Lørdag gikk Pia, Birk og jeg to små turer på dagtid. På ettermiddagen møtte vi Tina og Andreas, Mia og Buffy på sporplassen i Ljøtelende. Andreas har gått noen spor med Mia før, men Tina og Buffy var helt «ferske». Det ble derfor litt teori på stolen, før vi la sporene som hundene skulle gå.

Andreas la et spor til Mia og Tina la et rett spor på ca 30 meter til Buffy. Birk fikk et ganske så langt spor med vinkler og buer og så la jeg goddis i sporslutt.

Mia var litt nølende da hun gikk sitt spor, hun var litt sliten etter å ha sittet og ventet i bilen + at Tina og jeg gikk bak henne og jeg kommenterte mens de gikk. Hun kom seg veldig fint frem til slutten av sporet og spiste goddisen som lå der.

Tina og Buffy gikk og et veldig bra førstespor, og det var så morsomt. Vi hjalp Buffy i gang tre ganger (tror jeg) etter at vi hadde ventet henne ut litt. Det er viktig å la hunden få tid på seg til å jobbe og til å tenke selv, for da lærer hundene fortere å gå sporet selvstendig. Det er min erfaring etter å ha holdt mange sporkurs. All hjelp vi gir dem, gjør at hundene jobber mindre selvstendig. Det er derfor jeg ikke er så glad i såkaldte pølsespor. Fokuset kan da bli litt for mye på pølsene og ikke hva som er den egentlige jobben, nemlig å følge etter fotsporet til sporlegger. Vi skal allikevel trå til og hjelpe hunder som ikke skjønner hva de skal gjøre, slik at de ikke blir frustrerte og gir opp.

Andreas la et lite motivasjonsspor for Buffy. Dvs. at han gikk sporet og la seg selv i enden. Det gikk veldig fint. Litt høy snute, men ellers var hun på sporet etter han. Flinke Buffy og Tina.

Birk gikk sitt 6. spor totalt. Det var et langt spor og egentlig et spor for hunder som har gått mange flere spor og som har mer erfaring med vinkler og buer. Birk gikk helt fenomenalt og jeg gikk bak og holdt han igjen. Jeg passet på at han ikke gikk altfor fort, at han gikk vinklene riktig (noen av dem tok han uten noe nøling) og at han ikke fikk gå store utslag. Tina og Andreas gikk bak og tok med seg klyper, noe som Birk ikke brydde seg noe om. Jeg er så imponert over den vesle gutten vår ❤

Utpå kveldinga ble det som vanlig litt lek og moro. Pia er veldig tålmodig med lillebror, men hun kan også si ifra når det blir litt for mye.

Pia gikk ikke spor lørdag. Hun fikk litt LP trening på Solbu etterpå og ellers hadde hun jo fått to rusleturer på dagen. Joda, jeg kjente nok litt på den dårlige samvittigheten, men det skal jeg nok ikke ha 😉

Fredagens aktiviteter.

Fredag ble det morgenlufting og litt lek i hagen, før jeg gjorde litt kontorarbeid. Jeg svarte på mailer osv., og fikk inn to privattimer i avtaleboka mi. Etter dette, reiste vi for å gå tur og å legge et spor til hver av hundene.

Jeg la et et ganske langt spor til Pia med flere vinkler i + at jeg la ut to leker i sporet og godbiter i sporslutt. Pia er veldig glad i å leke, og det er med på å holde motivasjonen til å gå spor oppe.

Birk fikk et mye lengre spor enn torsdagens, med flere vinkler men uten leker i sporet og så la jeg ut godbiter i sporslutt allikevel. Jeg ville se om det stemte at godbitbelønning ikke har noe for seg, eller om det bare var for den ene gangen. Jeg la ingen leke i sporslutt, det kan jeg prøve på en annen gang.

Dette var mine refleksjoner fra torsdagens spor, vedr. Birk og hvordan det gikk fredag (med blå skrift):

Holde han igjen i sporet, han får ikke gå så fort. Hansker er påkrevet.

Jeg glemte selvsagt hanskene, men jeg holdt igjen så mye som jeg bare greide ;.)

Utslagene må ikke være mere enn ca 5 meter til hver side.

Det greide jeg fint å jobbe med. Jeg holdt han igjen, sa ingenting og ventet til han kom på sporet igjen av seg selv.

Han kan få et mye lengre spor med flere vinkler neste gang, for han trenger utfordringer.

Det fikk han denne gangen. Både sporlengde og flere vinkler.

Godbiter i sporslutt er ikke viktig, ikke leker i sporet heller. For Birk er belønningen å få lov til å fortsette å gå.

Jeg la ikke ut leker i sporet, men jeg la igjen noen godbiter i sporslutt.

Vi kan leke og kose oss etter at Birk har gått sporet og har roet seg ned. Først da er han motivert til det.

Ja, det gjorde vi faktisk og det syntes Birk var kjempemorsomt. Han er jo så glad i å leke, og tenk at han greier å gjøre det i skogen blandt alle luktene som er der. Fant greide jo ikke det, før han ble ganske så gammel.

Her er en liten videosnutt av leken mellom Birk og meg. Den var mye lengre, men jeg fikk ikke filmet mere.

Pia gikk sitt spor veldig bra. Hun går mye saktere og nøye og er veldig lett å gå bak. Jeg la ut to leker til henne i sporet. Vi fant ikke den første leka, men vi fant den andre og kom til sporslutt uten problemer. Når Pia finner ei leike i sporet, er det viktig at vi leker og koser oss masse. Det gjør at Pia nå har en stor forventning til å gå spor og gleder seg til å gå. Det gjorde hun ikke før, for da gikk vi bare sporet helt til sporslutt, hvor godbitene lå. Det var nok ikke god nok belønning for henne, selv om hun spiste dem. Å finne leker og å leke masse når vi går sporet er virkelig det som skal til for henne. Da koser vi oss skikkelig, både hun og jeg.

Her går godbitene ned på høykant 🙂 Det høer med til historien, at vi gikk tilbake og lette etter den leika som vi ikke fant da vi gikk sporet. Gjett om Pia fant den? Jaaaa …. da ble det enda mere lek og moro!

Det er i slike stunder jeg savner Ebbie masse ❤ Hun elsket søk og lek i skogen og vi har hatt så utrolig mange morsomme og trivelige stunder i Ljøtelende. Hun er dypt savnet, jenta mi ❤

Bildet er fra våren i fjor, da vi startet sporsesongen. Hun tok seg en kvil etter spor og søk.

Etter at vi hadde slappet litt av inne, jeg spist middag og bare sløva litt, fikk hundene et godbitsøk og litt kveldsmat. De var trøtte og fornøyde med dagen. Birk sovna på Fant sin plass og lå der og snorka.

Det ble nok en flott dag for oss tre på Solbu.

Torsdag. Spor, lek og tur.

Endelig er det blitt litt kaldere i været og jeg har overskudd til trening med hundene. Jeg har nemlig ikke det om sommeren, for varmen slår meg helt ut.

Birk og Pia er gode venner og Birk vil veldig gjerne være der som Pia er. Jeg må si at hun har stor tålmodighet med lillebroren sin.

Ute på tur, får Pia heller ikke gå i fred. Hvis hun finner en pinne som hun vil leke med, er lillebroren der og tar pinnen elegant fra henne. Da må selvsagt Piamor si i fra.

Pia og Birk leker veldig ofte, og Pia tåler mye av unghunden Birk. Hun sier ifra hvis det blir for mye, og det respekterer Birk. De har det veldig fint sammen, de to ❤

Torsdag møtte vi Andreas og Mia i Ljøtelende. Jeg hadde lagt et spor til Mia og til Birk, og så skulle Pia få trene litt søk og leke litt. Det liker hun nemlig veldig godt. I sporet til Birk la jeg et par leker som jeg ville se om han fant noe interesse i. Jeg hadde tenkt å leke med han, for å få opp forventningen i han til seinere spor.

Mia er en racer til å gå spor, litt mye på overvær, men det er noe som Andreas må lære seg og trene bort. Etterpå gikk Pia og Mia tur sammen, før Pia ble satt i bilen. Mia har nemlig løpetid og da kan ikke Birk være sammen med henne. Birk fikk en liten tur alene før vi gikk sporet. Det er viktig at hundene er luftet før de skal jobbe og prestere, så har de kun fokus på oppgaven sin.

Birk gikk sitt spor som en villmann. Det er lenge siden han har gått spor nå, og da ble det bare to – tre spor. Han er altså ganske så fersk i gamet 😉

Jeg tok en liten filmsnutt av starten av sporet. Det ble litt mye tull da jeg filmet samtidig som jeg skulle gå og jeg fikk derfor ikke veiledet han nok. Men her kan du i hvert fall se engasjementet hans. Han er en skikkelig kruttlapp i sporet.

Birk snuste bare på lekene som jeg hadde lagt ut, han markerte dem. Jeg prøvde å leke med dem, men det syntes han ingenting om. Det forstyrret mere en det gjorde han glad.

Det jeg lærte av dette sporet, var at neste gang jeg går spor må jeg:

Holde han igjen i sporet, han får ikke gå så fort. Hansker er påkrevet.

Utslagene må ikke være mere enn ca 5 meter til hver side.

Han kan få et mye lengre spor med flere vinkler neste gang, for han trenger utfordringer.

Godbiter i sporslutt er ikke viktig, ikke leker /godbiter i sporet heller. For Birk er belønningen å få lov til å fortsette å gå.

Vi kan leke og kose oss etter at Birk har gått sporet og har roet seg ned. Først da er han motivert til det.

Etter at vi kom til Solbu igjen, laget jeg middag og hundene fikk kveldsmaten sin . Jeg holdt igjen litt på for-mengden, for det blir alltid et lite godbitsøk utpå kveldinga.

Vi slappet av inne, jeg svarte på private mailer og gikk gjennom litt kontorarbeid. Det er virkelig deilig å ha hjemmekontor i disse tider. Karoline tar seg av oppgavene mine som jeg ikke gjør, når jeg ikke er på kontoret. Da vet jeg at alt er under kontroll der også 🙂

Birk er på besøk.

Jeg henta Birk på Vøyenenga tirsdag og så ble han med oss opp igjen til Solbu igjen. Han skal være sammen med oss ei ukes tid, har jeg tenkt. Det er heldigvis ikke så mange sauer opp her nå, da de aller fleste er blitt henta. Det er bare helt nydelig, for nå er det lettere å la hundene være ute i hagen uten tilsyn. Eller, det er de jo egentlig ikke, for jeg er med dem stort sett hele tida 😉

Birk går med langline på seg, slik at jeg lett kan få tak i han. Gjerdet til veien er så lavt og han er en lett og elegant liten unghund, som er spretten som få. Jeg vil nødig at han skal hoppe over gjerdet, hvis det skulle dukke opp noe som han har lyst til å springe etter.

Tirsdag ble det kos i hagen etter at vi kom opp hit, og en kveldstur rundt ved Buvatn. Pia og Birk fikk et lite godbitsøk og så trente vi litt. Birk er så utrolig ivrig og rask og belønningen var skikkelig god. Han er like ivrig til å trene som det Ebbie var. Jeg må lage en kriterieplan for treningen, ellers blir det faktisk bare tull 🙂

Onsdag gikk vi en fin tur i Ljøtelende. Vi parkerte langs veien og gikk en tur ned til Tunhovdfjorden. Jeg hadde tenkt at vi skulle gå langs fjorden på stien som går der, men det ble det ingenting av. Da vi kom ned til fjorden, så jeg plutselig den kjempestore reinsdyrbukken som hører til der nede.

Det er ikke lett å få øye på den, men bukken står omtrent midt i bildet.

Jeg har sett den mange ganger før. Den sto ute på den vesle halvøya og så på oss. Jeg bråsnudde og gikk opp til bilen igjen og deretter opp i skogen. Jeg liker ikke å gå for nærme den, når jeg har med meg hundene.

Jeg må ha Birk i magebelte for han drar noe så innmari i bånd. Det er båndtvang her oppe enda, og derfor slipper jeg ikke hundene. Det er fortsatt noen sauer som rusler rundt omkring i Ljøtelende.

Det ble veldig varmt å gå, selv om det nesten var kuldegrader om natta. Birk sin tunge blir kjempelang i varmen. Det er ikke lett å få han til å sitte stille, men nettopp derfor må vi trene litt på det.

Det ble et lite godbitsøk i hagen etter turen, før vi gikk inn og slappet litt av. Jeg laget middag og leste aviser på nettet. På kvelden gikk vi ut i hagen igjen, og Pia og Birk lekte og koste seg. Pia er veldig glad i Birk og byr han gjerne opp til lek. Han er nok den hunden i familien som hun liker aller best og som hun er mest avslappet og trygg sammen med.

«Kom igjen da, Birk».

Birk er en fornøyelig liten hund, som gjerne leker og underholder seg selv litt. Her har han fått en ball som han leker med.

En cocker er en apporterende fuglehund som bla. skal apportere i vann. Marko og Fant badet og svømte kun en håndfull ganger i sine liv, mens Birk svømmer og apporterer som bare det. Det er så utrolig morsomt å se. Han apporterer ikke noe her, men koser seg og svømmer litt innimellom.

Det var så fint på kvelden og vi satt ute lenge, helt til det ble mørkt.

Torsdag har jeg planlagt å legge spor til Pia og Birk. Det blir spennende å se hvordan Birk løser det, for han har bare gått et par spor før. Det er lenge siden nå. Jeg skal ta med meg et par leker å legge i sporet og pølsebiter og leverbiter i sporslutt. I tillegg blir det et par vinkler, tenker jeg. Så får jeg se hvordan det kommer til å gå.

Pia skal få et par leker i sporet sitt hun også, for hun liker bedre å leke enn å gå selve sporet. Sporet hennes blir også noe lengre. Hun får noen godbiter i sporslutt, hun også.

En ny tur til Ljøtelende.

Mandag var det bare Pia og meg som gikk tur, for nå var Andreas kommet hjem igjen fra noen dagers ferie. Jeg kjørte inn i Ljøtelende og parkerte litt oppi vegen mot Ljøtetjern.

Det var deilig temperatur og ikke fullt så varmt, heldigvis. Andreas gikk tur der i forrige uke, og da oppdaget han ei død søye. Det var nesten bare beingrinda (skjelettet) igjen, og det hadde lukta helt forferdelig. Når Pia og jeg gikk der, så vi bare noe sauepels som lå igjen. Jeg håper at bonden har fått beskjed, slik at han vet hva som hendte med søya hans.

Det var så klare farger ute, skogen var så grønn og vatnet var så blått. Lufta var klar og skarp, slik den pleier å være på seinsommeren og høsten. Da liker jeg meg aller best 🙂

Vi møtte på noen sauer m. lam på vegen og da snudde vi. Jeg fant en sti som vi fulgte et godt stykke. Det er så godt å merke at ankelen begynner å bli litt bedre og at jeg kan gå litt lenger enn for bare et par ukers tid siden. Pia og jeg trenger å gå litt, for å holde vekta i sjakk 😉

Etter turen satt jeg utenfor bilen i stolen min og slappa av, mens Pia hoppa inn i bilen og la seg ned der.

Jeg bruker fitbit klokke,for å telle skritt hver dag. I tillegg har jeg en app som heter PAI Health. Denne er koblet sammen med fitbit`n min. Dette står det om PAI Health appen: «PAI is an activity metric backed by science that guides you to optimal cardiorespiratory fitness levels. Research has found that maintaining 100 PAI or more is associated with a reduced risk of cardiovascular disease mortality by an average of 25%

Jeg har over 100 PAI hver dag og nå har min «fitness age» gått ned fra 52 år (som jeg startet på) til 45 år. Det må vel være bra for en 60 åring, vel.

Fredagstur med Miamor.

Vi ser jo etter Mia nå når Andreas har noen velfortjente fridager og da bor vi på Låplassen. Det er koselig å sitte ute på verandaen med jentene på kvelden. Nå blir det tidlig mørkt om kvelden og jeg har funnet frem telysene og lyktene mine.

Fredagsturen gikk ved Pålsbufjorden igjen. Vi gikk ikke så innmari langt, men det gikk litt over «stokk og stein». Mest på sti, men også litt utenfor alfarvei. Jeg gikk ikke med staver på denne turen, for det ble litt vanskelig med to hunder i bånd. Mia er festa i magebeltet mitt, for hun har et skikkelig driv når hun går. I fjor var det noen ganger vanskelig å gå med henne, men nå har hun roa seg betraktelig på tur. Det er litt deilig, egentlig.

Fine jentene, det ❤ Liten og stor.

Det var veldig overskya og litt vind, derfor gikk jeg og venta på at regnet skulle komme. Det var lummert og litt klamt, men deilig å rusle på tur. Det duskregna på halve turen, og så kom det skikkelig nedbør da vi nærma oss bilen. Perfekt timing, og vi ble ikke noe særlig våte, noen av oss.

Lørdag gikk vi en varm tur i Ljøtelende. Det var kanskje den siste varme dagen i sommer på fjellet? Det er en litt annen værtype nå, og kaldere både på kveldstid og om nettene. Sensommeren er kjempefin!!

Enda en varm og fin dag.

Onsdag pakka Pia og jeg sekken igjen, jeg tok med meg stavene og så kjørte vi til en av favorittplassene mine å gå tur.

Dette er fra Pålsbufjorden, Bergodden.

Pia vasset som vanlig. Jeg skulle ønske at hun ville ta et godt og avkjølende bad, men den gang ei.

Det ligger ei fin gammal hytte ca 100 meter fra Pålsbufjorden. Den er blitt malt i sommer ser det ut til. Det har nok opprinnelig vært ei fiskebu, for det ligger en gammel og ødelagt trebåt ikke langt derfra. Den var nok veldig staselig i sin tid. Tenk å ha en slik robåt på Solbu, da. Det hadde vært noe, det.

Pia og jeg delte nista mi på Mellomtjønn. Da var vi varme og slitne, begge to.

Da vi kom til bilen igjen, kom det en liten regnskur. Det var faktisk veldig deilig og det ble litt kaldere i været. Pia koste seg i bilen, mens jeg satt tørt og godt i stolen min, under bildøra bak.

Vi gikk en liten kveldstur før mørket kom. Den ble ikke så lang, for det var sauer og lam overalt. Det er ikke så morsomt å møte dem med Pia, for noen av dem er ikke så veldig glade når vi kommer for nærme. Andre igjen, er veldig nysgjerrige og står bare stille og ser på oss.

Torsdag morgen lå det ei søye med to lam ved porten og jeg lufta derfor Pia i bånd i hagen på Solbu. Da de reiste seg opp for å gå, greide søya nesten ikke å gå på det ene frambeinet sitt. Jeg ble så utrolig lei meg. Jeg sto og så på henne og tenkte at dette måtte jeg ta tak i. Hun kom seg nesten ikke over veien, stakkars.

Da kom det en bil og bremsa ned. Den kjørte sakte forbi, og jeg så at hengeren var full av sauer. Det var en bonde fra Nes, som hadde sanka noen av sine dyr. Jeg sto med Pia i bånd ved siden av meg. De stoppet bilen og spurte om jeg visste om søya hadde gått slik lenge. Jeg svarte på det og så sa de at de skulle ta kontakt med han som eier sauen, for det var ikke dem. Jeg takka og var sjeleglad for at de kom forbi akkurat da. Nå venter jeg på at bonden skal komme og hente søya og lammene hennes. De pleier å være raske til å komme, når de får beskjed om skadde dyr.

Jeg gleder meg til sauesankingen er ferdig om noen uker. Nå kjøres det fort forbi Solbu og det blir tidligere mørkt om kvelden. Det er en skummel kombinasjon, når sauene ligger i veien om kvelden og om natta, og omtrent ikke synes.

I dag skal jeg til Låplassen for å passe Mia. Andreas og Tina skal ha noen dager fri, og da stiller mor opp som hundevakt. Jeg skal ikke passe Bajas denne gangen, for Mia har løpetid. Da følger vel Pia snart etter, tenker jeg.

Etter søndag kom mandag.

Mandagen kom med like godt og varmt vær som søndag. Jeg satt litt med kontorarbeid på formiddagen, før Pia og jeg kom oss ut på tur.

Denne gangen reiste vi inn til Tunhovdfjorden igjen. Vi gikk en skogsbilvei en halvtimes tid, før vi kom opp i høgda. Her er det god utsikt og hundene og jeg har vært her mange ganger før. Nå ville jeg gå til et lite vann som jeg hadde sett på kartet. Vannet heter Langvatnet og ligger omkranset av ganske mye myr.

Pia var veldig varm og vasset littegrann. Det var endel gjørme i bunnen, derfor kom hun fort opp igjen.

Vi gikk litt opp i høgda, for å få litt utsikt og for å komme oss bort fra myra. Pia og jeg koste oss og vi delte nistematen min. Det var så varmt og da smakte ikke maten noe særlig. Selv om jeg hadde med rundstykker med godt pålegg + tomater og agurk. Det pleier å smake godt på tur.

Vi gikk en litt annen vei tilbake til bilen igjen, og fant stien som går fra Tunhovd til hytta som heter Dalabu. Det er en ubetjent hytte som tilhører DNT. Det er godt å gå på sti for meg nå, jeg som er livredd for å tråkke over igjen. Det er kjempedeilig å gå med staver og det kommer jeg til å fortsette med. Både for å få brukt armene mine litt og også for å komme meg lett over små bekker osv.

Etter turen satt jeg som vanlig og slappet av litt utenfor bilen, sammen med Piamor.

Det gjorde jeg mye når Ebbie og Fant levde også, og det er godt å tenke tilbake på. Litt trist også, kanskje …. ❤

Etterhvert blir det bare gode minner. Bildet under er fra den aller siste turen som trekløveret og jeg fikk sammen ❤

Jaja…. litt mimring hører vel til i blandt.

Jeg fikk besøk etter turen og det var veldig trivelig å sitte og skravle ute på verandaen et par timer. Utpå kvelden kom det noen regndråper og det gjorde faktisk veldig godt. Det ble litt kaldere i været også, noe som båed Pia og jeg satt pris på.

Tirsdag hadde Pia og jeg en såkaldt «kviledag». Vi reiste en tur til Gol, etter at jeg hadde jobbet litt på hjemmekontoret. Deretter var jeg innom REMA 1000 på Nes, der jeg handla og pratet med Tina og Andreas, før vi reist opp igjen til Solbu.

Pia fikk et godbitsøk og litt enkel trening på ettermiddagen. Hun ble belønna for all frivillig atferd og det gikk i «kontakt», snurr, å bukke, rygge og å touche foten min med hennes pote. Hun logrer når hun trener, Piamor. Jeg skal prøve å legge ned litt mere trening når det blir litt kaldere i været, for nå orker vi ikke så mye. Jo forreste, vi leker litt sammen på morgenene også, før det blir altfor varmt. Da koser Piamor seg, og det gjør jeg også. Det ble forresten en liten kveldstur langs Buvatn, før mørket satte inn.