Sportrening og søk.

Tenk at vi fikk til ei treningsøkt i Ljøtelende i januar mnd. Helt utrolig og det har aldri skjedd før, at det har vært så lite snø her oppe noen gang. Det i følge Hallingdølen og det stemmer helt sikkert. Jeg har aldri opplevd dette før, og jeg har vært her oppe i hele mitt liv.

Anton skulle gå sitt første spor med meg og jeg gledet meg veldig. Han er like ivrig og har like stor «motor» som Birk og Birk er jo en skikkelig racer når det kommer til sportrening. Jeg fikk i ettertid vite, at både mor og far til Anton er godkjente ettersøkshunder og da har han jo litt å slekte på.

Jeg pleier som oftest å gå ID-spor, dvs. at hundene skal gå etter mine forspor.

Anton og Pia fikk lufta seg ca et kvarter i bånd, mens sporet fikk lagt seg litt. Jeg ville ikke at sporet skulle ligge lenger enn 20 minutter, i og med at dette var det første sporet Anton skulle gå med meg. Jeg satt Pia i bilen og fant frem langlina. Anton dro i veg rett fra bilen han, og gikk rett på der sporet startet. Jeg trengte ikke å vise han hvor han skulle starte eller hvilken lukt som han skulle gå etter. Anton bare visste det, han. Akkurat som Birk gjorde da han gikk sitt første spor. Disse cockerguttene, altså ❤

Anton gikk med snuta i bakken hele sporet og selv om han gikk i fotsporene mine, var det lukta han gikk etter og ikke synet. Jeg hørte at snuta «jobbet».

Utrolig morsomt å se at Anton gikk helt i fotsporene mine. Her gikk han på lukt og ikke på syn.

Jeg vil at hundene mine skal bruke snuta si og lukte seg vei helt inn til sporslutt uten å ta belønningen som ligger der, på overværet. Det greide Anton på en utmerket måte. Her kan du se at belønningen ligger et lite stykke foran han og snuta er fortsatt nede i sporkjerna.

Her har Anton kommet helt nærmere og snuta er fortsatt nede i sporet. Ingen overvær, altså.

Her er belønningen hans for et godt gjennomført sporarbeid ❤

Jeg trodde at jeg hadde ei anna «draleike» i bilen, en med skinn på som Birk er veldig glad i, men det hadde jeg ikke. Da fikk denne leika duge. Anton syntes at den var helt grei, han.

Når jeg bruker leike som belønning for hundene mine, skal de leike sammen med meg og ikke springe rundt med leika alene. Når vi belønner for riktig utført arbeid, skal vi jobbe sammen og ha det morsomt sammen.

Anton har trent endel på håndtarget. Når han tar snuta si i hånda mi, kommer det nemlig en godbit. Først toucher han hånda mi, deretter får han en godbit for det. Godbiten legger jeg i hånda mi og den må han hente der. Da får hånda mi dobbelt «verdi». Håndtarget er noe som jeg bruker i apporteringstreningen vedr. avlevering av apporten/leika.

Jeg kastet leika et stykke bort fra oss og Anton sprang etter. Når han tok opp leika, ropte jeg «jaaa, så flink», rygga bakover og da kom Anton mot meg. Når han var et par meter fra meg, tok jeg frem hånda og Anton sprang til hånda mi for å touche den og for å hente noen godbiter.

Et par ganger kom han helt inn til hånda med leika og da ble det jo kjempebelønning på han, mens de andre gangene slapp han leika før han kom helt inn til meg. Dette må vi da trene mere på, så da vet jeg det. Men guri malla, så flink som han var.

Anton lar seg veldig lett belønne i skogen og han har kontakt med meg som bare det. Akkurat som Birk har. Fant hadde jo ikke annet for øye, enn å springe etter lukter og fugler som kvitret, så det er luksus å ha hunder som har sånt fokus på meg ute ❤ Gjett om jeg gleder meg til våren og at vi kan gå flere spor. For at det blir snø i Ljøtelende om litt, det er jeg helt sikker på at det blir. Da blir det ikke mere spor- og søkstrening på oss med det første.

Da Anton var ferdig med sporet sitt, måtte han vente i bilen mens Pia og jeg skulle kose oss. Pia går spor, men ikke med så veldig stor entusiasme. Derfor ble det søk på henne. Jeg tok med meg ei leike og en ball, ba Pia sitte og gikk ut og la leikene fra meg. Pia sitter inne i bildet et sted 😉

Det var et ekorn som spratt oppe i et tre, som fanget oppmerksomheten hennes et lite øyeblikk.

Jeg gikk tilbake til henne, stilte meg i utgangsstilling og ga henne kommandoen «finne». Det er det signalet som jeg bruker når hundene mine skal ut og lete etter det som jeg har gjemt ute. Pia sprang så glad avgårde, og fant den første leika.

Vi leika masse sammen, Pia dro og jeg dro, jeg slapp og Pia kom inn til meg for å leike enda mere. Tilslutt fikk hun noen deilige godbiter, før jeg sendte henne ut etter ballen som også lå gjemt et sted. Pia fant denne også etter en liten stund. Jeg hjelper hundene mine veldig sjelden, for det er jo det å lete som er det viktigste her.

Vi koste oss med leik en stund til og så ga vi oss. Vi gikk en liten kveldstur på isen, før vi tok helt kvelden.

Det ble en kjempefin dag for meg, Pia og Anton.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere liker dette: