Hjemme på Jar igjen.

Nå er jeg hjemme igjen og her blir jeg nok et par ukers tid denne gangen. Det regner og er så vått overalt. Plena er gjennomvåt og Pia liker ikke så godt å være ute da. Hvis de fir-beinte får et lite godbitsøk, går hun ut allikevel 🙂

Det går an å kose seg ute selv om det regner. Det gjelder bare å kle seg etter forholdene, så går det fint.

Jeg var sammen med Emmeline, Frode og ungene hans søndag, da Karoline var på jobb. Frode skal ikke løfte for øyeblikket, derfor var det fint at jeg kunne hjelpe til litt. Vi koste oss inne og vi koste oss ute. Vi gikk en tur til nærmeste barnehage og Emmeline og storesøster Elvira, rutsja i full fres i skliene og ellers ble det litt lek i sandkassa.

Anton var med meg i bilen og fikk en luftetur i området, og det likte han veldig godt. Han elsker å utforske nye steder og snuser og drar i båndet som bare det. Jeg ble ganske godt kjent i området da jeg bodde der noen dager, selv om jeg gikk meg bort tidlig en morgen. Pia var hjemme alene og slappet av, og det tror jeg var godt for henne.

Etter kveldsmat, lufting og enkel trening, la de seg i loftstua og slappet av sammen med meg. Barnegrinda har stått der siden mine tre unger var små, og den gjør god nytte for seg, nå også.

Mandag fikk jeg unna litt kontorarbeid på morgenen, før vi reiste inn i Maridalen for å gå tur. Jeg hadde tenkt at vi skulle gå for å se etter traktkantarell, for jeg har noen fine plasser hvor jeg vet at jeg kan finne dem.

De siste to-tre årene er det kommet opp skilt i Maridalen. Det har det ikke vært så mange av før. Det var noen, men de var gamle og vanskelige å lese.

Nå står det skilt nesten overalt og det er jo veldig fint. Jeg pleide å gå med kart og kompass før, da jeg først begynte å gå turer i Maridalen. Det trengs ikke nå.

Sykkelstier er det kommet de siste åra, her også. Her var det bare små stier før og vi møtte sjelden andre folk. Nå er det også kommet opp små bruer over bekkene, slik at syklistene enkelt kan komme over. Det blir litt mere slitasje i naturen, når det er så mange som sykler i vei her.

Anton gikk i bånd, for han er så altfor glad i å springe bort til folk og prøve å ta votter og annet som han kan bære. Pia hadde bare båndet etter seg, slik at det var lett å få tak i henne, hvis jeg trengte det.

Fineste senga til Anton, som han elsker å ligge i. Den fikk han med seg fra sin første familie ❤ Jeg tenker mye på dem. Hvor vanskelig det var å overlate gullgutten Anton til oss ❤

Ingenting er vel så fint som når Pia og Anton sover godt, etter en god dag ❤