Mandag tok vi det med ro på morgenen, etter kurs og hundepass i helga. Jeg la meg faktisk kl. 22.00 søndag kveld og da hadde det så vidt begynt å mørkne ute. Da er det godt å ha ei rullgardin som holder lyset ute. Vi parkerte ved veien på vei mot Langedrag, for jeg hadde oppdaget at en av skogsbilveiene var blitt brøyta. FOR ei lykke. Det er ellers alt for mye snø i Ljøtelende til at vi kan hoppe fra tue til tue tørrskodd.
Anton likte seg veldig godt, for her var det mye å snuse på og helt sikkert et dyr ikke så langt unna.
Endelig kom vi oss litt opp i skogen og så igjen kjære, kjente fjell.
Pia koste seg. Hun har bånd på seg hun også, for nå er det båndtvang. Båndet synes bare ikke her å bildet. Det er viktig å overholde båndtvangen, for i år er det mange slitne dyr der ute. Jeg blir så innmari sinna når jeg ser at hundeeiere legger ut bilder av hundene sine som springer løse i skogen. Jeg blir kjempeprovosert, faktisk.
Mandag så jeg for første gang at det begynner å smelte både snø og is på Buvatn. Det er veldig etterlengtet nå.
Brygga begynner også å stikke frem. Den må nok få seg en overhaling denne sommeren, ser det ut til. Den ser ut til å ligge ganske så skeivt i isen.
Vi var hjemme på Jar noen dager og da ble det både kos med Emmeline en ettermiddag og mye jobbing i hagen.
Kvist og gress blir samlet inn av Jar Vel og måtte settes ut før 2. mai. Det ble hele 8 sekker med løv og 6 bunter med kvist. Epletrærne ble ikke beskåret i år, men det er Arne sin jobb. Resten tar jeg meg av.
Vi gikk turer på Haga Golfbane, Nadderud og på Haslum. Vi må benytte tida hjemme til miljøtrening og til å gå der det skjer endel ting. Anton tar alt på strak labb og er veldig grei å ha med seg. Han bryr seg hverken om syklister eller annet som durer og går, eller folk og unger som vi passerer. Han er bare nysgjerrig på andre hunder og det kommer ikke en lyd i fra han. God og snill, er han ❤ Det er Piamor, også ❤
De blir trøtte når kvelden kommer og Anton går og legger seg for kvelden kl. 21.00. Da har natta startet for han.
Piamor elsker å være hjemme på Jar, særlig nå når det er begynt å bli varmere i været og hun kan gå ut og inn som hun vil.
Jeg skulle holde 1. kurshelg i hundetrenerkurset helga 6. og 7. mai på Nes og tenkte å reise til Solbu torsdag formiddag.
Hos naboen har det vært byggeaktivitet og mye leven det siste 1,5 årene og det er ikke så veldig trivelig å være ute med hundene i hundehagen. Da to gravemaskiner og en lastebil dukka opp ved gjerdet som vi deler onsdag formiddag, pakka jeg bagger og hunder inn i bilen og reiste en dag før. Jeg orket ikke mer bråk og arbeidsfolk som prater og kikker inn til meg. Hundehagen har alltid vært en liten fredet og koselig plett, og det blir den nok igjen, når de endelig blir ferdige med alle prosjektene som de har. Vi skal sette opp gjerde der, men det blir nå utsatt til siste helga i mai. Jeg venter med «lengsel og smerte» til det kommer opp.
Jeg forbereder meg alltid veldig godt når jeg skal holde kurs, og slik ble det til denne helga, også. Jeg har fått tillatelse av Morten Egtvedt til at deltagerne kan benytte seg av grunnferdighetsskjemaet som han og Cecilie Køste har utarbeidet. Jeg har tenkt masse på kurset den siste mnd., og fundert både dag og natt hva jeg skal ta med av teori og praktiske øvelser som henger sammen med teorien. Jeg ble ferdig torsdag kveld, gikk gjennom hele kurset for meg selv et par ganger fredag og kjente at jeg var fornøyd. Lørdag kveld gikk jeg gjennom kursinnholdet til søndagens kurs, og jeg måtte legge til en liten bolk med teori og dertil praktisk trening. Slik blir det gjerne.
Andreas skulle hjelpe meg med å skifte til sommerdekk torsdag ettermiddag, og det viste seg å bli en langdryg og slitsom affære. Jeg hadde et framdekk som var ødelagt og som jeg absolutt måtte få bytta så fort som mulig. Alle de tre andre dekkene ble etter mye om og men bytta, men det som var ødelagt greide vi ikke å bytte. Boltene satt bom fast og lot seg ikke rikke selv med en sterk drill. Da var det bare å reise til Solbu igjen og håpe at dekket ikke var flatt fredag morgen, slik at jeg kunne få hjelp av et verksted da.
Fredag morgen jubla jeg, for dekket var fortsatt kjørbart. Jeg ringte til Bilplaneten i Rukkedalen, der kunne de bare hjelpe meg med å løsne boltene men ikke med å skifte dekket. Dekket hadde jeg med meg i bilen. De hadde ikke tid, pga. at de var en minus på jobb. Da var jeg jo like langt, for jeg hadde ikke utstyret som skulle til, for å bytte dekket selv.
Da ble jeg litt fortvilet, for Andreas hadde reist til Trondheim tidlig fredag morgen og kunne heller ikke hjelpe til. Jeg måtte jo få bytta dette dekket, for jeg skulle kjøre opp/ned til Nes både lørdag og søndag. Løsningen ble å ringe til Nesbyen Bil og Mc (Tore Løkken ) for å spørre om de kunne hjelpe meg. De var velvilligheten selv. Det var bare å komme med en gang, så skulle de hjelpe meg. Da jeg kom inn og fortalte at det var jeg som trengte hjelp med dekket, ble jeg plassert i sofaen, jeg fikk beskjed om at jeg bare måtte forsyne meg med kaffe, deretter ble bilen kjørt inn på verkstedet, dekket bytta, alt på bare et kvarter. De skulle ikke ha betalt og jeg kunne kjøre lykkelig videre. Snakk om service!!
Jeg henta Mia på Låplassen og kjørte opp til Solbu hvor Pia og Anton venta på oss. Mia skulle være sammen med oss fredag – søndag, for Andreas hadde andre planer i helga. Hundene ble lufta og koste seg i hagen en stund, før vi gikk inn igjen. Resten av kvelden forløp rolig, bare avbrutt av enda en liten gjennomgang av av lørdagens kurs.
Fineste Miamin ❤
Anton feira 2 års dagen sin på lørdag. Hipp, hipp hurraaaa for fineste, snilleste, godeste, hoppende, glade, vennlige, morsomste, treningsvillige og rare gutten vår ❤ Han er en fantastisk liten gutt. Nå gleder jeg meg til vi skal trene spor og søk igjen, det kommer til å bli kjempemorsomt.
Det har vært skareføre nå, og Anton kom seg faktisk på veien en morgen. Han sto så fint utenfor gjerdet og venta på meg, for han klarte ikke å hoppe over porten inn til oss igjen. Han er veldig flink til å komme på innkalling, men denne gangen hadde jeg gått inn for å svare på tlf., og hadde ikke holdt et øye med han.
Mia elsker å leke med ball og her har hun funnet ballen til Anton. Da ble det både lek med meg og lek på egen hånd.
Snøen gir nå for alvor tapt for våren og det er bare så deilig. Etter kurset både lørdag og søndag, fikk alle tre hundene et godbitsøk og litt enkel trening.
Anton kunne nok ha tenkt seg at det i en liten del av hagen kunne ha vært snø hele året, for han må hver dag ha et par «gledesruller» i snøen.
Jeg reiser hjem tirsdag eller onsdag. Det er urne-nedsettelse for Kjell, tvillingsøster Mies mann, onsdag i Drammen og det skal jeg være med på ❤ Det er nå 5 mnd., siden Kjell døde, og det er like rart at han ikke er blandt oss mer. Tiden leger alle sår heldigvis, men dagene skal leves til den tid kommer.
For å få best mulig utbytte av treningen, lager jeg veldig ofte en treningsplan. Dette er Anton sin treningsplan når vi skal trene inn «bukke».
Anton startet faktisk å bukke helt av seg selv, uten at jeg har vist han eller hjulpet han. Jeg tror at han har sett på Pia når hun gjør det, for hun gjør det veldig mye. Nå må jeg tenke litt over hvordan vi skal komme i mål med øvelsen og lage en plan utifra det.
MÅLSETTINGEN ER:
Et bukk som er helt riktig utført. Dvs. at stompen skal være skikkelig opp, mens underarmene ligger på bakken.
Anton skal greie å stå i denne posisjonen i ca. 5 sekunder før han får gå ut av posisjon på mitt fri-signal.
Han skal utføre øvelsen på kommando.
Jeg skal kunne stå oppreist mens han fortsatt bukker.
Dette er hvordan jeg legger opp treningen, hvordan disse kriteriene skal få treningen til å gå fremover:
For at vi skal komme oss fortest i mål, trener jeg på hvert punkt over, hver for seg.
Punkt 1: jeg trener på å shape bukket fra der hvor han er kommet nå, og helt ned i riktig posisjon.
Punkt 2: Her må jeg trene at han først kan stå stille i et lite sekund, før han får sitt belønningsord + godbit og fri-signal. Jeg legger deretter på et par sekunder til, går litt tilbake i antall sekunder innimellom og kommer deretter til 5 sekunder, som er målet.
Punkt 3: Jeg setter navn på øvelsen (bukke) NÅR Anton utfører øvelsen akkurat slik som jeg vil at den skal se ut og når han kan stå i posisjonen i ca. 2 sekunder. Da rekker jeg å si «bukke» mens han står stille, før jeg frir han ut.
Her er en liten film av treningen. Det er noen ganger han feiler før vi nesten har fått startet, og da begynner jeg bare på nytt. Jeg sier aldri «nei» under innlæring, for det kan drepe litt av trenings-motivasjonen til hundene.
Jeg kaster noen godbiter til Ebbie underveis i filmen, for hun får et lite godbitsøk mens vi trener.
På slutten av filmen er det to repetisjoner hvor Anton legger seg ned etter at jeg har belønnet han, og før jeg får gitt han fri-signalet sitt. Da legger jeg vekt på at han skal lykkes i den tredje repetisjonen, og det greier vi.
Jeg må derfor være veldig nøye på at Anton får fri-signalet sitt før han eventuelt legger seg ned i en dekk, for det er det veldig lett for at hundene gjør. Hvis det blir feil to ganger etter hverandre, må jeg gjøre det enklere i den tredje repetisjonen. Jeg har nemlig som regel at jeg legger opp treningen slik at hundene mine ikke feiler mer enn 2 ganger etter hverandre.
Jeg legger også på kommandoen «bukke» nå, for han utfører øvelsen akkurat slik som jeg vil at han skal gjøre den.
Torsdag formiddag fikk vi trent litt. Pia og jeg trente litt triks, bl.a. rygging for det er godt for muskulaturen hennes i hoftene. Ellers ble det bukke, det er fint for å tøye musklene i overarmer og skuldre og så får hun strukket på ryggen sin. Hun fikk snurre både den ene og den andre veien og da ble hun fornøyd.
Se så fine Ebbie og Pia var da. Mor og datter ❤ Bildet er tatt 2 år før Ebbie døde. Det dukket opp blandt bildene mine her inne på bloggen.
Anton og jeg trente på «mellom» og utgangsstilling. Vi trente også på en øvelsen som heter «innkalling fra sitt». Anton satt i utgangsstilling (ved mitt venstre ben), den første repetisjonen gikk jeg bare ca 2 meter fra han, og kalte han inn i utgangsstilling igjen. Jeg hjalp han inn, slik at han ikke skulle slurve. Vi gjentok øvelsen noen ganger og for hver gang gikk jeg lengre og lengre fra han. Han satt stille og fint og prøvde ikke å tjuvstarte. Vi har trent mye på at han skal sitte helt til han får et fri-signal og fri-signalet denne gangen, ble en ny kommando.
Torsdagsturen gikk igjen ved Pålsbudammen, bare litt lenger inn enn dagen før. Pia ble med på halve turen denne dagen også, før Anton og jeg gikk resten av turen alene i et ganske raskt tempo. Hver gang vi snur når vi går tur, vil Anton gjerne ha noe å bære på. Favoritten er nok mine fingerlause, som er laget av kanin og hundepels. Tovet, spunnet og strikket for flere år siden, av Nøve. De passer helt perfekt i en liten myk cockermunn.
Etter middag reiste vi til Nes igjen, for jeg skulle ha enda en privattime. Denne gangen med et flott par som hadde tatt til seg en staff på 5 år. Da passet det vel bare helt perfekt at Tina (som har 4 staffer og driver et lite oppdrett av rasen), hadde mulighet til å bli med som «forstyrrelse». Tina hadde med seg Balto og Elli og de oppførte seg helt eksemplarisk. Moren til jenta ble også med, hun hadde en setter på 1,5 år som fikk være enda en forstyrrelse. Slikt er gull verdt når vi skal trene på passeringer. Det ble en super time, med mange gode spørsmål og veldig fin trening.
Pia og Anton var ute tre kvarter med meg i hundehagen etter timen, hvor de søkte etter kveldsmaten sin + resten av godbitene som jeg hadde med til privattimen. Siste lufting ble ved 22.30 tida og da ble det endel bjeffing (Pia) og mye snusing rundt omkring. Jeg tipper at reven Frank hadde vært her og ruslet rundt, for han pleier å komme hit på denne tida av året. Han fant sikkert noen godbiter som lå igjen etter hundene og det var han vel undt.
Onsdag kjørte vi inn til Pålsbudammen og parkerte der. Det var kald vind og votte- og luevær. Det kom noen skikkelig vinddrag og snøen ulte rundt ørene.
Det er flotte fjell å se på, særlig da sola dukka opp en liten stund og det ble klart og fint.
Det var brøyta en vei langs dammen og vi gikk et stykke på denne. Det var litt spesielt å gå på bakken der som det vanligvis er vann til langt opp på muren. Det blåste så friskt at vi snudde og gikk på motsatt side, på veien. Der var det litt lunere å gå.
Pia ble med på halve turen, før hun fikk slappe av i bilen litt. Anton og jeg trenger å gå litt lenger og i et raskere tempo enn når Piamor er med ❤
Etter turen slappet vi av litt på Solbu, Andreas og Mia kom innom en tur, jeg spiste middag og deretter reiste vi til Nes, hvor jeg skulle møte et par med en unghund for en privattime. Pia og Anton var snille «ventehunder» og lå og sov i bilen mens mamsen var opptatt med timen.
Da vi kom til Solbu igjen, var vi ute en times tid. Det blåste fælt og det var skikkelig kaldt. Jeg måtte faktisk ta på meg en ekstra stillongs og en boblevest over ytterjakka mi for å holde varmen. Det var godt å gå inn for kvelden, det syntes nok Pia og Anton også.
Vi kom oss til Solbu tirsdag ettermiddag. Etter at jeg hadde lest at E16 igjen var åpnet for trafikk, pakket jeg oss ut og kjørte avgårde. Det gikk veldig fint, litt glatt noen steder, ellers var veien fri for snø helt til Solbu. Der måtte jeg spa meg inn, for snøen lå tung og våt utenfor porten. Der hadde måkebilen lagt igjen ca 40 cm. tung snø. Ellers var det kommet ca 25 cm. bløt snø som måtte måkes innenfor porten.
Snøen smelter heldigvis fort nå, for det er varmt på dagen. April mnd. er en måned med vekslende vær, og det har vært mange år hvor det er kommet mye snø da.
Kveldsmaten til hundene ble et godbitsøk både foran annekset og foran hytta. Pia og Anton hadde ikke gått tur denne dagen og trengte derfor å få brukt hodene sine.
Anton prøvde å gå i snøen, men fant fort ut at det ikke var så enkelt som sist vi var på Solbu. Da kunne han gå overalt på skaren. Han var like blid og fornøyd for det.
Da kvelden kom, la de seg trøtte og fornøyde til å sove.
Onsdag morgen våkna vi opp til enda mere snø, men det var heldigvis bare noen cm. som kom denne gangen. Pia og Anton har vært ute og kost seg, jeg tok med meg kaffekoppen ut og om litt skal vi ut å gå en liten tur. Jeg skal forberede privattimen som jeg skal ha i kveld, ellers blir det en stille og rolig dag her på Solbu.
Slik går ukene. Sist gang jeg var på Solbu kom fineværet endelig. Litt snø også, men den forsvant heldigvis fort igjen. Det var kaldt om natta og skareføre på morgenene. Det var deilig å gå tur på skaren, og vi fikk langet ut både de fir-beinte og jeg.
Vel hjemme på Jar igjen, ble jeg ferdig med å beskjære plomme- og pæretreet og alle rosebuskene mine. Der er det et par som ikke har greid vinteren og som jeg må bytte ut. Slik blir det nok når jeg ikke er flink til å dekke dem til når høsten og vinteren kommer. Jeg ble heldigvis ferdig med å rake hundehagen også, før regnet og snøen satte inn for alvor.
«Har du noe goddis til oss mamsen, eller skal vi kanskje trene litt»?
Anton koste seg skikkelig ute og vi måtte stadig leke litt med lekene hans. Lørdag ettermiddag koste jeg meg med potetgull og et par glass vin, innimellom raking og leik. Jeg hadde overnattet hos Mie fra fredag til lørdag og Martine var her hjemme på Jar og så etter hundene. Hun skulle overnatte her allikevel og da passet det jo bra at det var da jeg hadde avtalt å reise til Mie.
Vi har gått turer både på Haga Golfbane og på Haslum. Det var deilig å endelig gå på tur igjen med «lågsko»
Det er godt å slappe av litt i loftstua.
Anton liker å ligge ute på verandaen oppe og her har han full oversikt over veien. Det kommer ingen lyd når han kikker ned på joggere, syklister som kommer i full fres, eller når hunder går forbi.
En kveld gikk verandadøra igjen av seg selv mens han var ute og jeg satt inne i sofaen. Etter en stund kom jeg på at jeg ikke hadde sett han og jeg gikk derfor ut for å sjekke om han lå og sov ute på verandaen. Da satt han bare helt stille og kikket inn gjennom vinduet i døra. Vesle raringen vår ❤ Hvis det hadde vært Pia, hadde hun bjeffet for å si ifra at hun ville inn igjen.
Jeg har planer om å reise til Solbu igjen i dag, tirsdag, men det har vært så mange trafikkulykker ved Skui og Sollihøgda, at trafikken til tider har stått helt stille. Jeg venter og ser utover dagen, om det er tilrådelig å kjøre. Jeg skal ha en privattime på Nes onsdag ettermiddag + en time torsdag ettermiddag og jeg liker å komme til Solbu dagen før. Kanskje må jeg reise onsdag morgen denne gangen. Da er det meldt bedre vær, i hvert fall. Det er godt at jeg har vinterdekk på bilen enda, for ellers kunne jeg i hvert fall ikke ha reist i dag.
Bildet er tatt fra web-kameraet til Statens Vegvesen.
Jeg blir ikke så mange dagene på Solbu denne gangen, for jeg skal hjem og gjøre enda mere hagearbeid. Det ser ut til at det blir litt lettere og bedre vær fremover og da er det fint å benytte dagene til å bli ferdig med våronna. Jeg har en avtale med Emmeline neste uke også, og det gleder jeg meg til.
Det ble en fantastisk flott påske og Pia, Anton og jeg koste oss masse på Solbu. Jeg hadde opprinnelig tenkt å reise hjem, for det var ingen av ungene som hadde fri i påska og som da kom hit til fjells til meg. Jeg ble på Solbu allikevel.
Tvillingsøster Mie kom opp til Karibu i Palmehelga. Det er ca. 10 -15 min. å gå fra Solbu. Hun mistet jo mannen sin i desember og dette var første påska uten han. Da var det fint å kunne være sammen med henne noen dager, før en av ungene hennes og barnebarna kom opp til henne litt seinere i påska.
Mie og jeg koste oss både på Solbu og på Karibu, med gode middager og noe godt i glasset. Vi skravla, lo og gråt litt om hverandre ❤
Jeg reiste hjem til Jar Påskeaften, og 1. Påskedag kom Karoline og Martine m. familier til Jar. Vi grilla og skravla gikk. Jeg koste meg veldig med de to «jentene» mine, svigersønner og barnebarna Mathias og Emmeline ❤ Det var så morsomt å være sammen med dem, for nå lekte de så fint sammen.
Når jeg er hjemme på Jar, blir det gjerne til at vi går på forskjellige steder. Det er fint med litt miljøforandring, både for hundene og meg. Vi gikk turer på Haslum, Nadderud og Bekkestua og vi prøvde å bruke benker og annet som vi kom over, til litt morsomt. Da fikk de brukt hodene sine på tur også, ikke bare beina.
Det var så deilig å kunne gå gatelangs uten å vasse i snø.
Miljøtrening er slitsomt og begge hundene sov godt etter turene.
Det var på tide å beskjære frukttrærne, og som vanlig begynte jeg med pæretreet og plommetreet.
Anton var sammen med meg ute ……..
……. mens Pia lå inne og sov med Arne.
Vi slapper alltid av litt i loftstua før vi kryper til køys for kvelden. Anton koser seg i senga si, som han fikk med seg fra sin første familie ❤ Senga hans står ved siden av senga mi hver natt og han bytter på å sove i den og sammen med Pia og meg i min seng. Da sover vi godt, alle tre.
Fineste cockersnuta.
Onsdag henta jeg Mathias i barnehagen og deretter kjørte vi hjem til Jar. Vi laget middag og koste oss, lekte og tulla og tøysa, før jeg kjørte han til Vøyenenga ved 18 – tida. Neste gang jeg er hjemme, skal jeg hente Emmeline i barnehagen og være sammen med henne noen timer. Det er alltid koselig.
Nå er vi på Solbu igjen. Jeg skal passe Mia til Andreas i helga, for han skal bort. Her sludder det og det er vått og litt surt, faktisk. Jeg kjørte mot Rødberg for å finne et sted å parkere for deretter å rusle en tur med hundene, men det gikk ikke så bra. Det var umulig å finne et sted hvor jeg ikke satte meg fast med bilen og vi returnerte derfor til Solbu igjen.
Jeg satt først ute ved annekset en stund, før jeg flytta meg opp til Solbu. Anton har en slik fin ro i seg og kan godt sitte stille og kose seg ved sidan av meg. Pia søkte etter restene av godbitene og var fornøyd med det.
Anton fant som vanlig plassen sin på benken da vi gikk inn og han passet på at trafikken gikk fint forbi hytta. Jeg synes at han er så fin og god når han legger seg der, derfor får han lov til det. Jeg vasker alltid benken med klor når han har gått ned, slik at det ikke flommer over av bakterier der han har ligget. Noen bakterier skal vi tross alt bli utsatt for, det tror jeg er veldig viktig.
Jeg følger gjerne med på andre som holder både kurs og privattimer. Kanskje finner jeg noe som inspirerer meg og som jeg kan utvikle på min egen måte. Men dette var faktisk noe som ga meg skikkelig hakeslepp. Sjekk de prisene, da!! Kr. 13.000,- for en privattime hjemme hos kunden (som varer 2 timer) og kr. 5.000,- for privattime (også 2 timer) hos instruktøren. Jeg har ikke sett på makan. Er det virkelig noen som betaler så mye for «en til en-timer»?
Mine priser er til sammenligning kr. 750,00 for 1. time (ca 2 timer) og hvis de ønsker å bestille en time til, betaler de kr. 1.300,00 for begge timene (ca 4 timer til sammen). Jeg anbefaler alle å bestille to timer, slik at vi får en oppfølgingstime. Da ser vi hvordan treningen har gått, om vi skal forandre noe i treningen og hvordan vi skal legge opp treningen videre.
De kaller seg for Norsk Hundehvisker. De må jo være de aller beste i hele verden på hundetrening og i å veilede og å løse treningsutfordringer. Kundene deres trenger som oftest ikke oppfølging etter en privattime heller, skriver de. De er tydeligvis utlærte etter timen og treningen videre går som en lek. Jaja…..
Nå er det ei stund siden jeg har laget en treningsplan til hundene. Det er bare blitt litt enkel trening uten noen som helst målsetting. Treningen blir mye mer effektiv og vellykket når jeg har en plan og kriterier å forholde meg til og treningen blir også morsommere.
Først må jeg tenke ut hva jeg skal trene på. Kanskje blir det triks denne gangen på både Anton og Pia? Jeg oppdaget nemlig i dag at Anton har begynt å bukke helt av seg selv. Han bukker ikke helt riktig, men han har begynt på øvelsen. Jeg tror at han har sett på Pia faktisk og tar litt etter henne. Da er det bare for meg å fortsette og utvikle øvelsen videre. Det blir morsomt!
Pia, Birk og Anton`s blogg 