En nydelig og kald onsdag.

Det ble rene påskeværet, med sol og kuldegrader. Bare helt nydelig, var det.

Jeg hadde egentlig tenkt at vi skulle gå på isen helt inne ved land, men det var overvann nesten helt inn.

Vi gikk derfor bare litt langs vannet, før vi gikk inn på land igjen.

Det var så flott, med lett og fin snø og ingen snøklumper i pelsen til Anton og Birk.

Pia frøys på beina og hadde absolutt ikke lyst til å være ute så veldig lenge.

«Har du med deg goddis i lomma di, mamsen?»

Full fres på gutta boys.

Et lite godbitsøk av resten av godbitene, hører med. Jeg har alltid med meg godbiter på tur, for jeg benytter alle muligheter til å trene innkalling

Det ble kaldere utover ettermiddagen. Da sola gikk ned ble det raskt -12 grader ute. Det synes Piamor er kaldt og hun er ikke lenge ute når hun skal lufte seg.

Jeg klippet potene til Anton i dag mellom tærne og tredeputene. Det ble noen isklumper mellom dem i går da vi sparket, så da var det godt å få tatt en «rufs» der.

Andreas kom innom Solbu ved 16-tida. Han hadde med seg roser til a´mor ❤ Mia lufta seg litt i hyttehagen, men det ble bare en 5 minutters tid. Hun fryser enda mere enn Piamor og ville bare inn i varmen. Vi stengte av med komposbinge mellom kjøkkenet og gangen og så fikk Birk hilse på Mia gjennom gitteret. Han var helt stille og lurte nok veldig på hvem dette var. Jeg tror ikke at Mia og Birk har hilst på hverandre før. De ble bare en liten stund før de reiste til Nes igjen.

Da nærmer det seg kveld og enda en dag er gått. Det ble en fin dag, dette også ❤

En sparketur med gutta boys.

Tirsdag var det snø i lufta og temperatur rundt null grader. Det betyr kram snø og snøballer som dukker opp overalt på en liten cockerkropp. I og med at det ikke var strødd på veien, fant jeg frem sparken og tok en sparketur med Anton og Birk.

Jeg kunne ikke sparke med dem sammen, for det hadde blitt ei salig røre. Det er viktig å ha kontroll når vi sparker. Hunden skal springe mellom sparken og brøytekanten, ikke for langt fram (da kan de springe foran sparken og jeg kan kjøre på dem) og aller helst vil jeg at de skal trave.

Anton fikk første turen. Han sprang i veg og dro som bare det. Jeg sto på meiene og bremsa med skoene mine 😉 Anton er kjempeglad i å bruke kroppen sin og elsker å springe. Jeg jobbet litt for å få han i trav, for det har jeg skjønt er en fin måte å springe på. Vi stoppet litt opp når det kom bil, for mange kommer i full fres her oppe. Selv når det er glatt og det går folk langs veien. Noen er veldig flinke og bremser ned, mens andre bare durer i veg og gidder ikke å legge seg over i motsatt kjørebane engang.

Det ble en fin sparketur og så sto Birk for tur.

«Jeg er klar, mamsen».

«Har du votter på deg? Jippi….. jeg vil ha en og bære».

«Jaaaaaa……. 🙂 » Birk sprang så glad og fornøyd med votten i munnen omtrent på hele turen.

Birk har et roligere tempo når vi sparker og det er da lettere å ha kontroll på sparken. Jeg hadde magebelte på meg og hadde båndet festet i det. Det kommer jeg nok til å fortsette å gjøre, for det fungerte veldig fint.

Piamin fikk en liten gåtur langs veien etter at jeg hadde hatt ei lita pause og det syntes Pia var helt greit. Vi trente littegrann også, og da satt gutta krutt i vinduet og kikket på oss. De syntes nok at det var litt urettferdig at hun var ute og ikke de. De hadde tydeligvis glemt at de hadde fått en alenetur på spark først, og da var det Pia som satt inne og kjeda seg.

Birk på besøk.

Søndag henta jeg Birk hjemme hos Martine m. fam. og deretter reiste vi til Solbu. Jeg orket ikke mere regn og grønne plener på Jar, med tilhørende møkkete poter inne i huset. Da var det bedre å reise opp til Solbu, hvor det var hvitt og fint og snø i lufta.

Jeg var litt spent på hvordan det ville gå med gutta krutt, for det var fire mnd. siden de hadde vært sammen sist. Jeg tok ut Pia og Anton fra bilen først da vi kom til Solbu, deretter pakket jeg ut og så tok jeg ut Birk. Da hadde Anton fått sprunget litt fra seg først. Jeg tok på Anton ei line, slik at jeg lett kunne få kontroll på han hvis han ble litt for ivrig for Birk. Anton er bare så hoppende glad og han har mye fart i kroppen. I og med at Pia ikke er så ivrig til å leke nå, er nok Anton litt understimulert på lek.

Det gikk over all forventing med gutta krutt. Jeg kastet ut noen godbiter til et søk og lot dem på den måten få ei oppgave å gjøre. Ingen av hundene vokter i den settingen. Da ble ikke alt fokuset på lek og moro.

Anton og Birk snuste på hverandre, gikk etter hverandre og sprang et par runder i full fres. Da hoppet Anton på Birk og Birk sa ifra med litt knurring. Anton responderte veldig fint på det, og sluttet å hoppe. Det er viktig at Birk får respons når han sier ifra, og jeg må derfor la dem få ordne opp seg i mellom. Ingen av gutta er kranglete eller sinte, de er glade, snille, kosete, myke og forsiktige av natur.

Vi gikk inn etter ei stund, og da var det som om Birk og Anton hadde kjent hverandre i flere år. De satt så fint ved siden av hverandre og kikket på meg da jeg pakket ut maten. De var rolige og avslappet.

De fikk en dentastix hver og la seg i gangen for å spise.

Da kvelden kom, la de seg fint til å sove. Birk er liksom litt sjef, og fanget mitt er hans område. Anton måtte fint finne seg i å legge seg på gulvet. Pia krøllet seg sammen i den minste senga vi har, og der lå hun og koste seg.

Birk fikk ny sele mandag, da vi tok en tur til Buddy på Gol. Jeg er så fornøyd med Anton sin, og kjøpte derfor en helt lik til storebror Birk.

Pia er verdens snilleste storesøster ❤ Hun er flink med språket sitt, krangler aldri med de andre hundene i familien og bare «er» ❤ Det er veldig godt å ha en slik ukomplisert hund, selv om hun har sine «greier» hun også. Det har vi vel både to-og firbeinte og det handler om personlighet og egenhet.

Nettene går veldig bra. Alle de tre fir-beinte sover sammen med meg, og de sover veldig godt. Det er litt verre med min nattesøvn, for det kan noen ganger bli litt trangt 😉 Hundene mine har alltid fått lov til å sove der de vil, og da foretrekker de å sove sammen som en flokk. Det synes jeg er veldig fint og det skal vi fortsette med ❤

En nyyydelig lørdag.

Natt til lørdag la isen seg på Buvatn. Isen pleier vanligvis å legge seg rundt høstferien, i hvert fall en gang i løpet av oktober mnd.

Mie kom til Karibu fredag og vi avtalte at vi skulle gå rundt Buvatn lørdag. Runden er på ca. 7 km. og det er en lett og fin tur å gå. Vi valgte riktig dag, for det var sol og friskt og godt.

Et lite dryss av snø lå på bakken.

Da vi kom til båthuset og brygga ved veien, lyste sola på Åkrefjell, Grågalten og Storevarden.

Pia og Anton hadde vært alene hjemme mens Mie og jeg gikk på tur. Pia fikk ikke lov til å bli med, for hun halter litt fortsatt. Anton trenger å trene på å være alene hjemme, for han er sammen med meg 24 timer i døgnet ❤

Da jeg kom tilbake til Solbu etter turen, tok jeg hundene med meg ut i hyttehagen. Vi lekte litt, hundene søkte etter godbiter, det ble litt apportering på Anton og etterpå koste vi oss inne.

Det hadde kommet noen cm. med snø i løpet av lørdag natt, og søndag var isen dekket av snø. Da får jo jeg litt «hetta», for jeg er redd for at hundene skal gå utpå der og gå gjennom isen. Pia gjør det nok ikke, men jeg er ikke helt sikker på Anton 🙂 Jeg tok derfor på ei line i selen hans og i dag har han ikke fått være alene ute. Jeg tror nok at isen bærer de kiloene som han veier, men jeg er ikke helt sikker. Derfor må gullgutten passes litt ekstra på ute nå.

Trening på en fredag.

Fredagen kom med kuldegrader og overskyet vær. Hundene lufta seg i hyttehagen og jeg gjorde unna en liten time med kontorarbeid.

Etter litt formiddagsmat og lesing av aviser, gikk vi ut en tur for å trene litt. Jeg hadde laget en plan for hva Anton og jeg skulle trene på. Når jeg lager en plan, fungerer treningen mye bedre.

  • Anton skulle komme inn i utgangsstilling fra foran meg. Vi ha trent på det noen ganger før.
  • Apportering: på denne treningen skulle jeg vektlegge å komme helt inn til meg for å avlevere ballen. Jeg trente altså ikke på at han skulle sitte/bli mens jeg kastet ballen, for det greier han ikke enda. Det blir trening som vi skal jobbe med en annen gang.
  • Å søke etter den aller beste leika som han vet om, nemlig leikeanda. Den lager lyd når Anton biter i den og det trigger jo en fuglehund, må vite. Jeg vektlegger søket i denne treningen. Avleveringen blir vanskelig for han for han elsker anda si. Derfor vil jeg hjelpe han når han skal avlevere anda til meg.

Vi startet med å søke etter yndlingsleika hans. Jeg ba han om å sitte/bli og deretter gikk jeg 20 – 30 meter fra Anton og la leika i fra meg. Jeg gikk deretter tilbake til Anton, holdt han lett i selen hans før jeg sa «finne». Det er kommandoen som gir Anton beskjed om at nå kan du springe og finne leika. Han er blitt veldig flink til å sitte og ikke å reise seg opp, for han vet at han må vente på et frisignal eller en annen kommando, før han får gå ut av posisjon. Det har vi trent på før.

Denne leika er altså så utrolig morsomt å leike med og han hadde problemer med å avlevere den til meg. Nå var ikke det det som vi trente på her, det var at han skulle søke og å finne leika si. Jeg liker ikke at Anton legger seg ned og tygger på leika, derfor kommanderte jeg «stå», fant frem noen godbiter, gikk helt inn til Anton og byttet leika med godbitene. Med en gang han hadde spist opp godbitene, kastet jeg leika på nytt. Dette gjentok jeg noen ganger. Da skjønte Anton at det å komme inn til meg for å avlevere, ga han godbiter i retur, og leika ble kastet ut på nytt. Da greide han å komme helt inn og å avlevere de siste tre repetisjonene. Vi ga oss der, da treningen gikk som aller best.

APPORTERING:

Her var det avleveringen som var det viktigste. Jeg bruker håndtarget når Anton skal avlevere, for da kommer han helt inn med snuta si og legger ballen i hånda mi. Hvis han slipper ballen før den er avlevert i hånda mi, sier jeg «takk», og da tar han den opp igjen og gir den til meg.

Ikke se på hva jeg har på meg eller hvordan jeg ser ut. Det var så kaldt og det blåste, derfor tok jeg på meg kiaken min (dunskjørtet) og dunkåpa mi. Da holdt jeg varmen. Jeg ble skikkelig kald på hendene, også. Pia søkte etter godbiter mens vi trente og var en forstyrrelse under treningen.

UTGANGSSTILLING:

Anton og jeg trener på utgangsstilling også. Han skal komme inn i u.s. når han sitter i i front foran meg. Det skal bli til lydighetsøvelsen «innkalling fra sitt» etterhvert. Her skal avstanden være ca 20 meter. Jeg hjelper han ganske mye enda. Du ser at jeg bruker hånda mi for å lokke han langt bak meg, og deretter drar jeg han inn ved mitt venstre bein.

Jeg bruker Pia som forstyrrelse, og her søker hun etter godbiter. Anton jobber bra, synes jeg. Når han har lyst til å ta ballen, slipper han den faktisk og kommer heller inn ved mitt venstre bein. Det synes jeg er veldig bra gjort. Nå skal vi trene mere på det på andre plasser, f.eks. på Senterplassen, i skogen, på Nadderud og andre plasser. Som skrevet over, ikke se på hvordan jeg ser ut 😉

Jeg filmet forøvrig den aller dårligste repetisjonen, men slik kan altså en liten trening se ut 😉

Nå skal treningen evalueres og neste trening planlegges. Det er morsomt å gjøre nettopp det.

Solbu igjen.

Jeg hadde avtalt to privattimer denne uka på Nes og Gol, derfor reiste jeg opp igjen tirsdag formiddag.

Jeg har gått turer i blåst og regn og så er det kommet et lite melisdryss med snø.

Det er kommet mye mere vatn i Tunhovdfjorden nå, men det er plass til enda mere.

Øvre Lian ligger flott til i dalsida.

Jeg fyra opp bålpanna på Nutsikten et par ettermiddager og da fikk Pia og Anton et godbitsøk .

Det ble et spor på Anton torsdag formiddag. Han dro avgårde og snuste seg fint frem til sporslutt. Det var endel forstyrrelser underveis, og han tok derfor et par-tre avstikkere. Han tok seg veldig fint inn igjen og det var bra. Jeg regner med at det hadde gått et eller annet dyr der før oss.

Jeg la ut tre draleker i sporet og de fant Anton uten noen problemer. Vi lekte masse og koste oss.

Pia og jeg gikk en liten alenetur før Anton gikk sporet sitt. Hun haltet litt, for hun hadde gått en lang tur dagen før. Pia kan ikke gå to lange turer etter hverandre nå, for hun begynner å bli litt sliten i kroppen sin. Det er jo ikke noe rart. Hun er ei eldre dame nå, jenta mi ❤

Turer og trening.

Tirsdag og onsdag gikk turene også i Maridalen. Tirsdag var det skikkelig regnvær, mens det onsdag var oppholdsvær og littegranne sol på turen vår.

Ørene til Anton er konstant våte og grisete. De subber nedi bekker, myr, kvist og kvast. Jeg husket at jeg hadde fått med meg en «hals/bøff» av familien til Anton og den fant jeg frem. Den fungerte helt perfekt, faktisk. Ørene ble putta inni og der lå de trygt og godt. Bøffen satt godt på og Anton brydde seg ikke om den i det hele tatt. Det var nok ikke så rart, for han er jo på jobb (jakt) hver gang han er ute på tur og har ikke tid til å bry seg om slike ting.

Bøffen blir fin å bruke til vinteren, for å unngå skikkelige klabber av snø i ørene.

Det er mye vann i bekkene i skogen nå og kliss vått i skogen.

Onsdag var det deilig å være ute. Det regna ikke, det var mildt og godt og Anton fikk springe løs og kose seg skikkelig. Jeg fant en plass hvor jeg visste at vi var alene, og da kunne jeg slippe han. Anton er jo så glad i mennesker og hunder og kaster seg på dem. Det kan han jo ikke. Det blir nok bedre med tida. Han er jo bare en hoppende, glad og snill gutt ❤ Pia går løs på alle turene, for hun holder seg jo sammen med meg hele tida.

Jeg blir så glad av energien til Anton. Han er full av liv og iver og kunne nok ha jobba flere timer hver dag. Jeg må bare jobbe med at han skal synes treningen med meg, er like morsom som å snuse og å lete etter fugler. Det får jeg veldig ofte til, bare han får snust litt først.

Jeg må prøve å få til litt trening med andre hunder når jeg er hjemme på Jar også. Jeg er medlem i ei gruppe på facebook for spaniel-eiere i Bærum. Vi er 72 medlemmer der og gruppa ble startet i september mnd. Jeg planla en trening på Jarmyra onsdag og lurte på om det var noen som ville bli med Anton og meg på tur og litt trening. Hele to stykker ville bli med, og det var ei som møtte opp 😉 Hun hadde med seg ei søt, liten tispe på 2 år.

Vi hadde det veldig hyggelig, vi. Vi gikk en runde og skravla som om vi hadde kjent hverandre lenge og trente på å passere alle joggerne, gående og hundene som vi møtte, på en fin måte. Anton responderte veldig fint på det. Han er jo ikke en hund som bjeffer, han er bare nysgjerrig han. Han kan ikke gå løs der enda, for han er altfor glad i å hilse på både hunder og mennesker og så elsker han votter og annet som henger på et menneske. Det vil han stjele og bære med seg 😉 Jeg må le av han, altså. Vesle klovnen vår ❤

Vi trente litt utstillingstrening, også. Elli skal stilles ut om noen uker, og trengte at noen tok på henne når hun sto på et bord. Vi fant oss en benk, jeg bandt Anton til en stolpe (fin ro-trening for han) og så jobbet vi litt med godbiter og å stryke og å ta på den vesle fine cocker-kroppen. Hun ble riktig så flink. Vi trente på «stå-øvelsen» også. Både med omvendt-lokking og det å sette navn på øvelsen.

Anton måtte vaskes før vi gikk inn og han sovna ganske så fort. Pia hadde vært alene med papsen et par timer og det tror jeg var greit. Nå har det vært stille i heimen de siste timene og vi skal snart legge oss. I morgen skal jeg gjøre litt kontorarbeid på morgenen, deretter skal vi ut på tur og så skal jeg hente Mathias i barnehagen. Det er noen uker siden jeg så han sist, så det skal bli veldig koselig å være sammen med han en ettermiddag.

Hjemme på Jar igjen.

Nå er jeg hjemme igjen og her blir jeg nok et par ukers tid denne gangen. Det regner og er så vått overalt. Plena er gjennomvåt og Pia liker ikke så godt å være ute da. Hvis de fir-beinte får et lite godbitsøk, går hun ut allikevel 🙂

Det går an å kose seg ute selv om det regner. Det gjelder bare å kle seg etter forholdene, så går det fint.

Jeg var sammen med Emmeline, Frode og ungene hans søndag, da Karoline var på jobb. Frode skal ikke løfte for øyeblikket, derfor var det fint at jeg kunne hjelpe til litt. Vi koste oss inne og vi koste oss ute. Vi gikk en tur til nærmeste barnehage og Emmeline og storesøster Elvira, rutsja i full fres i skliene og ellers ble det litt lek i sandkassa.

Anton var med meg i bilen og fikk en luftetur i området, og det likte han veldig godt. Han elsker å utforske nye steder og snuser og drar i båndet som bare det. Jeg ble ganske godt kjent i området da jeg bodde der noen dager, selv om jeg gikk meg bort tidlig en morgen. Pia var hjemme alene og slappet av, og det tror jeg var godt for henne.

Etter kveldsmat, lufting og enkel trening, la de seg i loftstua og slappet av sammen med meg. Barnegrinda har stått der siden mine tre unger var små, og den gjør god nytte for seg, nå også.

Mandag fikk jeg unna litt kontorarbeid på morgenen, før vi reiste inn i Maridalen for å gå tur. Jeg hadde tenkt at vi skulle gå for å se etter traktkantarell, for jeg har noen fine plasser hvor jeg vet at jeg kan finne dem.

De siste to-tre årene er det kommet opp skilt i Maridalen. Det har det ikke vært så mange av før. Det var noen, men de var gamle og vanskelige å lese.

Nå står det skilt nesten overalt og det er jo veldig fint. Jeg pleide å gå med kart og kompass før, da jeg først begynte å gå turer i Maridalen. Det trengs ikke nå.

Sykkelstier er det kommet de siste åra, her også. Her var det bare små stier før og vi møtte sjelden andre folk. Nå er det også kommet opp små bruer over bekkene, slik at syklistene enkelt kan komme over. Det blir litt mere slitasje i naturen, når det er så mange som sykler i vei her.

Anton gikk i bånd, for han er så altfor glad i å springe bort til folk og prøve å ta votter og annet som han kan bære. Pia hadde bare båndet etter seg, slik at det var lett å få tak i henne, hvis jeg trengte det.

Fineste senga til Anton, som han elsker å ligge i. Den fikk han med seg fra sin første familie ❤ Jeg tenker mye på dem. Hvor vanskelig det var å overlate gullgutten Anton til oss ❤

Ingenting er vel så fint som når Pia og Anton sover godt, etter en god dag ❤