Mandag, Pia og jeg.

Vi går turer, trener litt triks, slapper av sammen og så prøver jeg å komme til hektene igjen. Jeg har gått med en spenning i kroppen de siste to – tre mnd., pga. Ebbie og beslutningen som jeg visste at jeg måtte ta med hensyn til henne. De siste dagene har vært veldig tøffe, men nå kjenner jeg at jeg ikke tenker på Ebbie absolutt hele tida og at jeg kan le litt igjen. Det er bra.

Mandag kjørte Pia og jeg inn til Pålsbudammen og parkerte der. Vi gikk langs Fjølabuvegen v. Tunhovdfjorden (mørkeblå strek) og koste oss med litt rask gange i sola. Det blåste kaldt, men jeg hadde kledt meg godt.

Det var tørt og fint å gå og litt å se på langs veien.

Det er nok litt rart for Pia å gå alene på tur, bare sammen med meg. Jeg tror allikevel at hun koste seg, for nå kan vi gå i litt raskere tempo og mye lengre turer. Vi får se det positive i det :-))

Vi så Nutenutan foran oss og den fjelltoppen er alltid et flott skue. Dit har jeg gått med Ebbie og Fant, før Pia ble født.

Jeg synes litt synd på Pia når hun er ute alene. Savner hun Ebbie og lurer hun på hvor hun er, eller lever hun på en måte i nuet? Det skulle jeg så veldig gjerne ha visst.

Hehe…. ei lita linerle holdt henne med selskap i hyttehagen 😉

Nå venter jeg bare på at det skal bli litt varmere i været, slik at isen kan gå på Buvatn. I år lurer jeg virkelig på om den går til 17. mai, for det er ikke mange dagene til.

Tirsdag morgen lå det igjen snø på bilen. Det hadde vært flere kuldegrader om natta.

Livet uten Ebbie

Det er rart med det. Livet må gå videre og Pia og jeg prøver å fylle dagene med noe fint.

Torsdag overnatta jeg på Låplassen og fredag morgen heiste jeg flagget. Det var den 8. mai og 75 år siden Norge ble et fritt land.

Vi rusla en runde på jordene rundt Låplassen, Mia, Pia og jeg og koste oss litt ute i hagen. Dt blåste ganske bra og det var kaldt i lufta.

Jeg lot Mia være igjen på Låplassen, handla på REMA 1000 hos Andreas og Tina og gikk deretter en tur på Tunhovdåsen. Kveldsturen gikk på veien nedover mot Nes og ned til Buvatn. Det er rart å ikke skulle tenke på Ebbie og ta hensyn til henne når vi er ute og går. Vi kan gå så fort og så langt vi vil og vi trenger ikke å stoppe opp flere ganger under turen. Ikke trenger jeg å snu og sette Ebbie i bilen heller, for at Pia og jeg skal gå litt lengre. Det er litt godt, for jeg har alltid hatt dårlig samvittighet for Ebbie når jeg har gjort det.

Lørdag henta jeg Mia på Låplassen. Andreas skulle en tur til by`n og da passet jeg Mia for han. Vi gikk en tur i Ljøtelende og koste oss. Det ligger så utrolig mye igjen etter moseplukkerne, både plast -og nettingbur, og det har det gjort de siste årene. Det er livsfarlig for et dyr å tråkke i burene, det gjelder ville dyr og også sauer som er på beite. Jeg tror at jeg må sende en bekymringsmelding til Nore og Uvdal Kommune og høre om det er noen plan for opprydding etter moseplukkerne.

Det var noen trøtte jenter som slappet av på Solbu etter turen.

Pia og jeg kjørte Mia til Låplassen igjen ved 18.00 tida før vi kjørte opp til Solbu igjen. Vi gikk en kveldstur opp til Buvassbrenna Hyttegrend, kikket på ei hytte som er til salgs, før vi gikk til Solbu igjen.

Vi får gått mere nå, Pia og jeg, og det er veldig bra for oss. Vi trenger å komme i bedre form begge to, etter at vi har hatt to gamle hunder å forholde oss til de siste to årene.

Lørdag kveld synes jeg var veldig tung. Jeg savnet Ebbie enormt og det var ikke fritt for at det kom noen tårer. Slik er det, jeg må bare ta tida til hjelp.

Fineste vennen min ❤

Søndag var det hvitt på Solbu. Det hadde snødd hele natta, og det var kaldt og godt ute. Det snødde til litt utpå ettermiddagen. Jeg reiste til REMA 1000 og handla litt, før jeg reiste på besøk til Mia og Andreas.

Etter denne vesle utflukten, reiste vi til Solbu igjen. Nå titta sola frem og vi koste oss litt ute. Pia fikk et godbitsøk, mens jeg hørte på lydboka mi.

I 2014 lastet jeg ned en app som heter geocaching. Det går ut på å finne objekt som er lagt ut forskjellige steder og markere at jeg har funnet dem. Det kommer opp et kart over hvor en catch ligger og beskrivelse av dem. Jeg har ikke kommet så langt at jeg har fått startet opp, men søndag ettermiddag fant vi den aller første. Den lå nemlig gjemt like borti vegen for Solbu.

Det kommer også opp et kart, som jeg kan gå følge.

Jippi, her ligger den første cachen som vi fant og Pia var nok også fornøyd, tror jeg. Jeg åpnet cachen og skrev meg inn i boka.

Det ligger forresten flere cacher ikke langt fra Solbu som jeg har planer om å finne. De dukker opp på appen.

Pia og jeg gikk en tur etter funnet. Det var sol og varmt i været og vi koste oss, bare Piamor og meg ❤

Mandag kveld reiser Pia og jeg til Låplassen. Jeg skal se etter Mia tirsdag. Andreas reiser tidlig tirsdag morgen til Hamar, for å avslutte REMA 1000 sin trainee utdannelse. Da kommer han ikke hjem igjen før seint natt til onsdag. Det er fint å kunne være litt til hjelp.

Sov godt, Ebbiemor <3

Sov godt, kjære Ebbie. La kroppen din hvile.
Hva du har betydd, går ikke å beskrive.
Av kjærlighet gir jeg nå slipp på deg.
I hjerte og sinn, er du alltid med meg. 

Spring nå fritt og lek uten smerte. 
For alltid jeg bærer deg i mitt hjerte.
Nå lyser DIN stjerne på himmelen.
Sov godt elskede Ebbie, til vi sees igjen.

Hils Fanterampen fra Pia og meg ❤ 
Den gang de var et trekløver ❤

Pia og Ebbie, tur langs Tunhovdfjorden.

Tirsdag gikk vi en fin tur langs fjorden. Ebbie var i ganske god form, og hun gikk greit ned til fjorden og opp til bilen igjen.

Det er ikke så mye snø igjen nå og det var så deilig å kunne gå på en sti og med joggesko. Endelig kunne jeg gå «normalt» igjen, uten å være redd for å skli eller å falle. Det igjen gjør jo sitt til at jeg ikke får så vondt i bekken/korsrygg og da orker jeg å gå lengre også. Det trenger vi nå, både Pia og jeg.

Det er blitt mye rusling på oss de siste tre årene og nå trenger vi å få opp både puls og lengde på turene våre. Fant hadde jo hjerteproblemer og Ebbie har problemer med en veldig vond kropp. Da har Pia og jeg avpasset turene etter dem. Det har vi gjort med glede, bare slik at det er sagt ❤

Mor og datter ❤

Ebbie fikk hvile i bilen litt, mens Pia og jeg gikk litt lengre. Vi gikk opp fra veien og opp på en liten topp. Der fikk vi litt utsikt over fjellene.

Etter turen fikk jentene et lite godbisøk i hyttehagen, mens jeg hørte på lydbok og nøt utsikten.

Nå venter jeg bare på at isen skal gå på Buvatn. Nabo Berit pleide å si at isen alltid gikk til 17. mai. I fjor gikk den seint på kvelden den 16. og jeg er spent på om det går slik i år også.

Frihelg på Kveldsro.

Jeg reiste til Solbu torsdag, etter å ha vært hjemme på Jar ei uke. Fredag kjørte jeg Pia og Ebbie til Andreas på Låplassen, for han var så snill og skulle passe dem for meg i helga. Jeg skulle få ei hundefri helg 🙂 ❤

Etter å ha satt igjen jentene på Låplassen, reiste jeg rett opp til Kveldsro. Jeg pakka meg inn, la på sengetøy og fant frem stoler og bort ute. Der satt jeg noen timer og koste meg med utsikten og et par glass vin. Det var overskyet vær, men ikke så kaldt.

Snøen smelter fort nå, selv om det er kaldt om natta. Det blir mange varmegrader på dagtid og denne uka har det vært sol og nesten vindstille hver eneste dag. 

Jeg rusla ned til Mie og Kjell på Karibu utpå kvelden og skravla og koste meg resten av kvelden sammen med dem. Jeg gikk vel opp til Kveldsro rundt midnatt en gang.

Lørdag våkna jeg opp til en strålende dag. Sol fra skyfri himmel og det ble hele 12 varmegrader på dagtid. Mie og jeg pakka sekkene våre og tok oss en liten skitur. Vi gikk ikke så innmari langt, for vi ville aller helst sitte og nyte den flotte dagen. 

Vi kunne faktisk gå på skaren hele dagen, og det gjorde det enkelt å gå ned til «Skjæret» (som vi kaller det) og raste der. 

Fjellet Tunhovdåsen bakerst i bildet. Det er en fin tur å gå opp dit, og det er faktisk veldig god utsikt derfra. 

Etter at vi hadde rasta en god stund, gikk vi på ski langs Buvatn, opp til Pellebu og så henta Kjell oss ved søppelbua. Det var fint å slippe å gå den siste biten til Kveldsro, bærende på ski/staver og med en litt dårlig kropp. 

Mie og jeg satt oss på verandaen hennes etter skituren og da kom jammen meg Frode og kameraten hans gående. De har vært på Solbu denne helga og kost seg. Vi skravla litt der, før vi gikk opp til meg på Kveldsro. Koselig skravling ute i kveldssola gjorde sitt til at middagen min ikke ble før kl. 20.00 🙂 Det gjorde absolutt ingenting. Det var kjempestas at «gutta» ville gå på besøk til meg, og jeg koste meg veldig. Det å kunne sitte slik og prate med en annen generasjon en min, gir meg så mye.

Mie kom en tur opp til Kveldsro utpå kveldinga og så la jeg meg vel ved 23.30 tida.

Det er godt å ha litt hundefri og slippe morgen + kveldslufting og annet som hører med. Det blir jo så koselig når vi møtes igjen også, da ❤

Litt om Birk.

Ellers har Birk vært kjempeflink i helga. Martine, David og Mathias gikk tur med han på lørdag, opp til et jorde bak huset deres. De trente innkalling og apportering og Birk var kjempeflink. Han kom helt inn med det som han apporterte og spiste goddis som belønning. Da det ikke var mere godbiter igjen, ble han belønna med leik og kos. Det var også en fin belønning for Birk.

Det kom ei dame forbi på vegen med et par hunder og Birk greide fint å holde fokus på treningen allikevel. Dama med hundene masa og kjefta fælt på hundene sine, som absolutt ville bort til Birk. Det er så enkel trening som skal til, for at hundene skal bli flinkere ved passeringer. Kjefting er absolutt ikke en av metodene. Vi jobber med godbiter, kontakt og lek når det går hunder forbi, og det har gitt gode resultat.

Ellers var Birk en veldig flink unghund søndag. Han ble med Martine da hun møtte en mann på Fornebu som Birk ikke hadde truffet før. Det var ikke en lyd å høre da de møtte denne personen. Martine gikk inn for å kjøpe en kaffekopp til dem og da var Fant alene med mannen ute. De satt på sammen på en benk da Martine kom ut etter å ha handla. Birk lot seg villig klappe og kose av mannen og hadde ikke savna Martine et sekund. Alt var absolutt helt greit.

Mannen hadde også tatt leiebåndet til Birk og det syntes Birk var helt greit. De hadde satt seg på en benk en halvtimes tid, og da hadde Birk vært helt stille. Det var ingen piping eller bjeffing, ikke noe mas om at de skulle gå videre, alt hadde vært helt tipp-topp. Birk hadde hoppet litt opp og ned av benken og snust litt, ellers hadde han vært veldig rolig. Hvis jeg ikke husker helt feil det som Martine fortalte meg.

Dette ble en utrolig flott opplevelse for Birk, både miljømessig (nytt miljø på Fornebu) og sosialt. De hadde møtt flere hunder også, og Birk hadde oppført seg veldig bra. Den positive treningen som vi har lagt ned, gir resultat. Herlig!!

Det er så godt at Birk oppfører seg så fint. Vi pleier jo å si at vi har fått en «normal» cockergutt nå. Fant kunne ikke sitte i ro mere en et par sekunder, før han peip/bjeffa og gira seg opp. Dette pågikk helt til han nærma seg 4 år. Jeg kunne ikke spise nistemat ute sammen med han, for han laget så mye lyd og han hadde ikke noe ro i kroppen sin. Hver dag på hver tur trente jeg på ro ved å sette meg ned på en stubbe eller noe. Hvis Fant greide å sitte stille uten å pipe høyt i to sekunder, ble han belønnet med å få «fri» og til å fortsette turen. Vi kom vel opp i 10 sekunders ro da han ble 4 år. Det var en skikkelig tålmodighetsprøve.

Fant lot heller ingen fremmede klappe seg eller leie han, da bjeffa han som bare det og skremte bort de menneskene som prøvde seg på hilsing og å gå på tur. Han greide heller ikke å fokusere på meg når vi var i skogen eller på fremmede plasser. Det var så mye han måtte utforske og å sjekke ut. MEN: han blei skikkelig flink til å trene hjemme i hagen og på Solbu. Da gikk det i triks, agility og LP. Han jobbet også bra på andre kjente plasser og var utrolig flink til fremadsending, target-trening, spor og søk.

Så trøtt blir en liten gutt etter å ha kost seg på tur på Fornebu. Bildet er tatt av Martine.

Mental trening er så utrolig viktig for å få en sliten, glad og fornøyd hund. Den treningen kan aldri undervurderes.

Fanterampen min. Sorg, savn og takknemlighet <3

Når en fir-beint bestevenn dør, føles sorgen like sterk som når et to-beint familiemedlem blir borte. Mange tror at det bare er å snu ryggen til eller å komme seg gjennom de første dagene, så er sorgarbeidet gjort og vi kan gå videre. Hadde det enda vært så vel.

Nå er det 10 mnd. siden vi måtte la Fanterampen vår få slippe. Han hadde blitt 14 år noen måneder etter at han gikk bort. Fant var mett av dage og kroppen hans sa at nå var det godt å komme seg videre. Fant fortalte oss det og vi respekterte det. Det var helt riktig tidspunkt for han. Ikke en dag for tidlig og ikke en dag for seint. Det er veldig godt å tenke på det nå, å vite at han hverken led eller hadde vonde dager den siste tida han var sammen med oss.

Den dagen Rampen vandret videre, tente de lys i venterommet hos dyrlegen. Det gjorde de hver gang et kjært familiemedlem skulle forlate familien sin. Veterinæren vår var også helt fantastisk. Hun hadde omsorg for oss og Fant, og fortalte oss hva som skulle skje. Hun møtte oss ute og Fant fikk sovne på fanget til Martine og David, mens jeg sto ved siden av og klappet han.

Etterpå gikk vi inn i klinikken. Veterinæren tente stearinlys på rommet, dempet lyset og hun hadde lagt ei dyne og et teppe på gulvet. David bar Fant inn og la han godt tilrette. Det ble en flott opplevelse oppi all sorg og fortvilelse. Fant sovna rolig, stille og fint inn sammen med dem som betydde mest for han i hele verden. Meg, David og Martine ❤ Vi var de gjeveste for Fant da han levde og vi fulgte han på den siste veien han skulle gå ❤

Han ble en av trekløveret mitt ❤ Pia, Ebbie og Fant hadde mange flotte opplevelser sammen.

Fant hadde et godt og langt liv. Han kom med mange utfordringer og det ble mye trening og tilpasninger for at vi skulle greie å gi han det gode livet som han fortjente. Jeg så at han hadde så mye godt i seg, så mye glede og så mye å gi til oss som var rundt han. Det ble mye fortvilelse og frustrasjon underveis, og jeg holdt faktisk på å gi opp flere ganger. MEN: vi greide det, vi! Fant fikk et langt og innholdsrikt liv, med mange som var glade i han. Med mye omtanke, tålmodighet, forståelse, masse trening, tilpasninger i hverdagen + å bo vekselsvis hos meg og David/Martine, fikk vi det til. Det skal vi være stolte av ❤

Fant ble også storebror, da Mathias ble født i februar – 19. Hvor stolt og flink var ikke Fant da. Han overrasket oss alle. Han lå ved siden av babyen, satt ved siden av vippestolen hans, la seg ved siden av Martine når hun ammet og var bare en kjempesnill og trygg storebror ❤ Han lot Mathias dra han i ørene og i pelsen og Fant var bare trygt tilstede.

Fant var veldig flink med andre hunder og var tydelig med språket sitt. Han ordnet selv opp i flere utrivelige episoder, og var kun involvert i en krangling med en annen hann-hund. Han elsket å gå spor og han lekte seg veldig gjerne med litt agility, triks og LP-trening. Mest av alt elsket han å gå spor.

Når Fant gikk spor, brydde han seg hverken om godbiter i sporet, gjenstander som lå der eller sporslutt. Den beste belønningen for Fant, var å få fortsette å gå. Sporslutt ble derfor lagt like ved bilen, og da likte han veldig godt å få noen pølsebiter/leverbiter og ei pipeleike som vi kunne leike litt med.

Nå er Fanterampen sammen med Mons og Marko ❤

Mons er her 14,5 år gammel og Marko er 12,5 år gammel. ❤

Det var de to han vokste opp sammen med og som var sammen med han i hans første leveår. De tok nok godt i mot han den dagen han gikk over regnbuebroa.

Ebbie og Pia ble søsknene hans i mange år og de var et herlig tre-kløver. Det er veldig vondt at han ikke er sammen med dem lenger og jeg ser han veldig ofte for meg, sammen med dem. Nå har jeg jo to andre som også er sammen med oss innimellom og som jeg kan kose meg med. Staffen Mia, som er Andreas sin og som ble to år i mars og Birk, en aktiv og hoppende glad unghund på 9 mnd.. Tenk at alle får plass i hjertet mitt ❤

Birk, 9 mnd. gammel.
Mia, 2 år gammel.

Jeg er faktisk i sorg enda, selv om den ikke er så «spiss» og vond lenger. Nå fyller ikke sorgen hele meg, slik som den gjorde de første månedene. Men den er der, helt tydelig. Nå kan jeg se på bilder og tenke tilbake på når de ble tatt. Alle bildene har sin egen historie og jeg husker alt som omhandler dem. Jeg kan smile og le litt og ikke bare gråte. Det gjør godt å ha så mange minner å tenke tilbake på og å hegne om.

Savnet etter Rampen er stort. Jeg kjenner det fortsatt i hele kroppen og jeg blir veldig fortvilet noen ganger fordi jeg vet at jeg aldri skal få se han igjen. Jeg skal aldri mere få ta på den myke pelsen hans, la fingrene gli gjennom ørene han, føle gleden når han susser meg, varmen fra kroppen hans når han ligger på fanget mitt og høre pipingen og maset hans når han synes at ting gikk alt for seint 😉 Fant var nemlig veldig utålmodig av seg ❤

Sorg og savn krever sin tid. Den skal bearbeides og «behandles». Sorgen tar ikke helt slutt. Den tar bare noen fri-minutt underveis før den blir mulig å leve med.

Takk for alle gode opplevelser sammen med deg, Rampen min. For latter og glede, for kjempemange flotte turer i skog og fjell, for sportrening og søk, for fuglejakt og kos ❤ Jeg vil aldri ha vært deg foruten ❤

Til vi sees igjen, hjertet mitt ❤ ❤

Fanterampen 💙

Hjertet mitt gråter, du er ikke mer.
Turer og kos, det blir ikke fler.
Takk for alt, for den du var.
Du viste oss nå, at du var klar.

Nå springer du fritt og uten smerter,
mens sorgen hviler i våre hjerter.
Vi sees igjen, det vet jeg for visst.
Sov godt, Fanterampen, vesle hjertet mitt.

😔💞

Sol, varme og Birk på besøk.

Det har vært noen flotte dager hjemme på Jar nå. Jeg har fått gjort alt jeg skal i hagen, utenom å plante ut i kasser og krukker. Det venter jeg litt med, for enda er det jo bare april mnd. Epletrærne skulle så absolutt ha vært beskåret, men det er for tungt for meg å gjøre, dessverre. De må nok vente enda et år, ser det ut til.

Ellers har Birk vært her ei ukes tid. Nå er han blitt 9 mnd. gammel og kan kalles for unghund. Det blir liv i leiren når Birk er sammen med oss. Han er utrolig snill, god og veldig kosete, men han er en aktiv og hoppende glad unghund. Det blir endel leik med Ebbie, for hun elsker å leke. Hun byr gjerne opp litt selv, men jeg stopper leken før det blir for voldsomt for henne. Pia demper Birk endel, men hun leker litt, hun også.

Mathias var her en dag på besøk og da ble det masse mommokos. Det er veldig morsomt med han nå, for det skjer så mye. Nå går han rundt og babler i veg, og prater masse. Det er ikke lett å skjønne hva han mener, men det skal det jo heller ikke være i den alderen han er i nå. Han har «mange jern i ilden» og finner alltids et eller annet å leke med.

Birk er enkel å ha med å gjøre inne nå. Han sovner av seg selv nærme meg og trenger ikke å roe seg i buret sitt. Det er derfor satt bort for denne gang. Han blir nok trøtt av å være sammen med Pia og Ebbie og de blir også trøtte av å være sammen med han.

Vi gikk en tur på Haslum Kirkegård en dag. Pia og Ebbie gikk en tur først og så fikk Birk en alenetur etterpå. Han drar i veg som bare det og er vondt å holde igjen. Jeg glemte å ta han i magebelte, og det fikk jeg angre veldig på.

Vi gikk bort til noen store steinstøtter av mennesker, som han ble litt redd sist vi gikk der og denne gangen gikk det mye bedre. Jeg belønnet han i hånda mi først, før jeg la et par godbiter på støttene. Det gikk også veldig fint. Vi satt oss på en benk like ved og han satt rolig og fint. Det er enkelt å trene ro med Birk, for han greier å slappe av. Det er viktig at han ikke får gå ut av posisjon når han selv ønsker det, han skal vente på mitt fri-signal. Han får heller ikke lov til å «sprelle» seg ut av sitt/bli, for det er ikke slik han får gå videre. Det greide han veldig fint.

Han ble kjempevarm og han hadde ei tunge som omtrent slepte bakken da vi gikk mot bilen.

Når hundene har vært ventehunder i bilen, hvis de f.eks. er med meg ut for å handle eller når jeg jobber noen timer på butikken/kontoret, vanker det som oftest en liten dentastix på dem, eller et bittelite godbitsøk når vi kommer hjem.

Her er det Pia og Birk som koser seg og leter etter små tørka laksebiter (opprinnelig kattemat, 98 % laks). Det synes alle tre hundene er kjempegodt.

Birk er glad i dentastix, men han må først gjemme den i noen minutter, før han kan begynne å spise den.

Ebbie har sin yndlingsplass og Birk har funnet sin. Her har han full oversikt over hvem som kommer og går på Asaveien.

Birk skal hjem til Martine, David og Mathias torsdag. Birk og Mathias kommer til å kose seg masse. De er skikkelige «go`busser» og er et skikkelig radarpar.

Jeg har ikke trent noe med Birk denne uka, det er bare blitt turer og kos hjemme i hagen. Jeg har hatt endel å gjøre og da er ikke treningen blitt prioritert. Det håper jeg å gjøre noe med neste gang jeg skal passe han.