En ny tur til Ljøtelende.

Mandag var det bare Pia og meg som gikk tur, for nå var Andreas kommet hjem igjen fra noen dagers ferie. Jeg kjørte inn i Ljøtelende og parkerte litt oppi vegen mot Ljøtetjern.

Det var deilig temperatur og ikke fullt så varmt, heldigvis. Andreas gikk tur der i forrige uke, og da oppdaget han ei død søye. Det var nesten bare beingrinda (skjelettet) igjen, og det hadde lukta helt forferdelig. Når Pia og jeg gikk der, så vi bare noe sauepels som lå igjen. Jeg håper at bonden har fått beskjed, slik at han vet hva som hendte med søya hans.

Det var så klare farger ute, skogen var så grønn og vatnet var så blått. Lufta var klar og skarp, slik den pleier å være på seinsommeren og høsten. Da liker jeg meg aller best 🙂

Vi møtte på noen sauer m. lam på vegen og da snudde vi. Jeg fant en sti som vi fulgte et godt stykke. Det er så godt å merke at ankelen begynner å bli litt bedre og at jeg kan gå litt lenger enn for bare et par ukers tid siden. Pia og jeg trenger å gå litt, for å holde vekta i sjakk 😉

Etter turen satt jeg utenfor bilen i stolen min og slappa av, mens Pia hoppa inn i bilen og la seg ned der.

Jeg bruker fitbit klokke,for å telle skritt hver dag. I tillegg har jeg en app som heter PAI Health. Denne er koblet sammen med fitbit`n min. Dette står det om PAI Health appen: «PAI is an activity metric backed by science that guides you to optimal cardiorespiratory fitness levels. Research has found that maintaining 100 PAI or more is associated with a reduced risk of cardiovascular disease mortality by an average of 25%

Jeg har over 100 PAI hver dag og nå har min «fitness age» gått ned fra 52 år (som jeg startet på) til 45 år. Det må vel være bra for en 60 åring, vel.

Fredagstur med Miamor.

Vi ser jo etter Mia nå når Andreas har noen velfortjente fridager og da bor vi på Låplassen. Det er koselig å sitte ute på verandaen med jentene på kvelden. Nå blir det tidlig mørkt om kvelden og jeg har funnet frem telysene og lyktene mine.

Fredagsturen gikk ved Pålsbufjorden igjen. Vi gikk ikke så innmari langt, men det gikk litt over «stokk og stein». Mest på sti, men også litt utenfor alfarvei. Jeg gikk ikke med staver på denne turen, for det ble litt vanskelig med to hunder i bånd. Mia er festa i magebeltet mitt, for hun har et skikkelig driv når hun går. I fjor var det noen ganger vanskelig å gå med henne, men nå har hun roa seg betraktelig på tur. Det er litt deilig, egentlig.

Fine jentene, det ❤ Liten og stor.

Det var veldig overskya og litt vind, derfor gikk jeg og venta på at regnet skulle komme. Det var lummert og litt klamt, men deilig å rusle på tur. Det duskregna på halve turen, og så kom det skikkelig nedbør da vi nærma oss bilen. Perfekt timing, og vi ble ikke noe særlig våte, noen av oss.

Lørdag gikk vi en varm tur i Ljøtelende. Det var kanskje den siste varme dagen i sommer på fjellet? Det er en litt annen værtype nå, og kaldere både på kveldstid og om nettene. Sensommeren er kjempefin!!

Enda en varm og fin dag.

Onsdag pakka Pia og jeg sekken igjen, jeg tok med meg stavene og så kjørte vi til en av favorittplassene mine å gå tur.

Dette er fra Pålsbufjorden, Bergodden.

Pia vasset som vanlig. Jeg skulle ønske at hun ville ta et godt og avkjølende bad, men den gang ei.

Det ligger ei fin gammal hytte ca 100 meter fra Pålsbufjorden. Den er blitt malt i sommer ser det ut til. Det har nok opprinnelig vært ei fiskebu, for det ligger en gammel og ødelagt trebåt ikke langt derfra. Den var nok veldig staselig i sin tid. Tenk å ha en slik robåt på Solbu, da. Det hadde vært noe, det.

Pia og jeg delte nista mi på Mellomtjønn. Da var vi varme og slitne, begge to.

Da vi kom til bilen igjen, kom det en liten regnskur. Det var faktisk veldig deilig og det ble litt kaldere i været. Pia koste seg i bilen, mens jeg satt tørt og godt i stolen min, under bildøra bak.

Vi gikk en liten kveldstur før mørket kom. Den ble ikke så lang, for det var sauer og lam overalt. Det er ikke så morsomt å møte dem med Pia, for noen av dem er ikke så veldig glade når vi kommer for nærme. Andre igjen, er veldig nysgjerrige og står bare stille og ser på oss.

Torsdag morgen lå det ei søye med to lam ved porten og jeg lufta derfor Pia i bånd i hagen på Solbu. Da de reiste seg opp for å gå, greide søya nesten ikke å gå på det ene frambeinet sitt. Jeg ble så utrolig lei meg. Jeg sto og så på henne og tenkte at dette måtte jeg ta tak i. Hun kom seg nesten ikke over veien, stakkars.

Da kom det en bil og bremsa ned. Den kjørte sakte forbi, og jeg så at hengeren var full av sauer. Det var en bonde fra Nes, som hadde sanka noen av sine dyr. Jeg sto med Pia i bånd ved siden av meg. De stoppet bilen og spurte om jeg visste om søya hadde gått slik lenge. Jeg svarte på det og så sa de at de skulle ta kontakt med han som eier sauen, for det var ikke dem. Jeg takka og var sjeleglad for at de kom forbi akkurat da. Nå venter jeg på at bonden skal komme og hente søya og lammene hennes. De pleier å være raske til å komme, når de får beskjed om skadde dyr.

Jeg gleder meg til sauesankingen er ferdig om noen uker. Nå kjøres det fort forbi Solbu og det blir tidligere mørkt om kvelden. Det er en skummel kombinasjon, når sauene ligger i veien om kvelden og om natta, og omtrent ikke synes.

I dag skal jeg til Låplassen for å passe Mia. Andreas og Tina skal ha noen dager fri, og da stiller mor opp som hundevakt. Jeg skal ikke passe Bajas denne gangen, for Mia har løpetid. Da følger vel Pia snart etter, tenker jeg.

Etter søndag kom mandag.

Mandagen kom med like godt og varmt vær som søndag. Jeg satt litt med kontorarbeid på formiddagen, før Pia og jeg kom oss ut på tur.

Denne gangen reiste vi inn til Tunhovdfjorden igjen. Vi gikk en skogsbilvei en halvtimes tid, før vi kom opp i høgda. Her er det god utsikt og hundene og jeg har vært her mange ganger før. Nå ville jeg gå til et lite vann som jeg hadde sett på kartet. Vannet heter Langvatnet og ligger omkranset av ganske mye myr.

Pia var veldig varm og vasset littegrann. Det var endel gjørme i bunnen, derfor kom hun fort opp igjen.

Vi gikk litt opp i høgda, for å få litt utsikt og for å komme oss bort fra myra. Pia og jeg koste oss og vi delte nistematen min. Det var så varmt og da smakte ikke maten noe særlig. Selv om jeg hadde med rundstykker med godt pålegg + tomater og agurk. Det pleier å smake godt på tur.

Vi gikk en litt annen vei tilbake til bilen igjen, og fant stien som går fra Tunhovd til hytta som heter Dalabu. Det er en ubetjent hytte som tilhører DNT. Det er godt å gå på sti for meg nå, jeg som er livredd for å tråkke over igjen. Det er kjempedeilig å gå med staver og det kommer jeg til å fortsette med. Både for å få brukt armene mine litt og også for å komme meg lett over små bekker osv.

Etter turen satt jeg som vanlig og slappet av litt utenfor bilen, sammen med Piamor.

Det gjorde jeg mye når Ebbie og Fant levde også, og det er godt å tenke tilbake på. Litt trist også, kanskje …. ❤

Etterhvert blir det bare gode minner. Bildet under er fra den aller siste turen som trekløveret og jeg fikk sammen ❤

Jaja…. litt mimring hører vel til i blandt.

Jeg fikk besøk etter turen og det var veldig trivelig å sitte og skravle ute på verandaen et par timer. Utpå kvelden kom det noen regndråper og det gjorde faktisk veldig godt. Det ble litt kaldere i været også, noe som båed Pia og jeg satt pris på.

Tirsdag hadde Pia og jeg en såkaldt «kviledag». Vi reiste en tur til Gol, etter at jeg hadde jobbet litt på hjemmekontoret. Deretter var jeg innom REMA 1000 på Nes, der jeg handla og pratet med Tina og Andreas, før vi reist opp igjen til Solbu.

Pia fikk et godbitsøk og litt enkel trening på ettermiddagen. Hun ble belønna for all frivillig atferd og det gikk i «kontakt», snurr, å bukke, rygge og å touche foten min med hennes pote. Hun logrer når hun trener, Piamor. Jeg skal prøve å legge ned litt mere trening når det blir litt kaldere i været, for nå orker vi ikke så mye. Jo forreste, vi leker litt sammen på morgenene også, før det blir altfor varmt. Da koser Piamor seg, og det gjør jeg også. Det ble forresten en liten kveldstur langs Buvatn, før mørket satte inn.

Søndag.

Søndagens tur gikk til Pålsbufjorden. Vi gikk ikke langt i varmen, for det viktigste var bare å komme seg ut litt.

Pia koste seg, selv om hun nok syntes at det var litt i varmeste laget. Gledesruller er alltid viktig å ta på tur. Det lærte hun av Ebbiemor ❤

Pia vasset bare litt, og boblet i vannet med snuta si.

Fjorden lå blank og stille…..

Jeg fikk besøk på ettermiddagen av Andreas og Linnea og det var kos. De var ute en tur i kajakken og tok et bad, spiste litt og reiste deretter til Nes igjen.

«Det humper og går»

Jammen meg gjør det det 🙂

Ankelen min er fortsatt ikke god, 5 uker etter overtråkket. Det blir nok røntgen neste gang jeg er på Jar. Leddbånd er nok kraftig forstrukket og jeg tror kaskje at det er/har vært et lite brudd i en av de mange små beina i fotbladet. Men…. men… Det går mye bedre nå, og jeg greier å bevege meg bedre på tur. Ikke lange turer, og med staver og veldig gode sko 😉

Mie har vært på Karibu de siste dagene og vi har kost oss masse sammen. God mat, fine turer og vin. Onsdag gikk turen rundt Buvatn, med gode pauser og litt hvile innimellom. Det var en av sommerens aller beste dager, faktisk. Så utrolig varmt, helt vindstille og vannet holdt hele 20 grader. 

Jammen meg tok ikke Mie et bad, også.

Mie hadde med seg hengekøyer og de var mye bedre å ligge i, enn det jeg hadde sett for meg.

Det var deilig å sitte og bare å slappe av, for det var så utrolig varmt. Jeg hadde på meg gode sko, for å få maksimal støtte på ankelen min.

Mie fant seg en flott plass i sola.

Torsdag før vi skulle gå til Krafsen og Krafsevatnet, kom det et skikkelig uvær. Det tordna skikkelig, det kom ei kjempestor haggelbyge og regnet spruta ned. Det var jo litt deilig også.

Vi kom oss ut tilslutt, selv om det ble langt utpå ettermiddagen. Det ble kjempefint vær etter skybruddet og sola varma veldig godt. Nesten for godt, spør du meg ;.))

Det er fint å gå opp til Krafsen. Før Buvassbrenna Hyttegrend ble en realitet med alle sine hytter, hadde jeg veien og plassen omtrent for meg selv. Nå er det nesten alltid noen andre rundt omkring her og det er ikke alltid at jeg derfor går her. I hvert fall ikke når jeg har med meg flere enn en hund.

Krafsevatnet. Et altfor mørkt og dårlig bilde av et ganske stort vatn. 

Ellers har sittet ute og kost oss og bare slappet godt av. Pia var på Låplassen fra onsdag til fredag, slik at jeg fikk litt hundefri. Det er godt innimellom det, for ellers er det jo gjerne jeg som passer de fir-beinte når «ungene» trenger det. 

Mie reiste hjem til Drammen lørdag og jeg blir noen dager til på Solbu. Jeg har med meg hjemmekontoret mitt og kan gjøre stort sett det meste av jobben min fra der hvor jeg er. Pia og jeg hadde en hviledag lørdag og det tror jeg både ankelen min og Pia hadde godt av.

Det har vært noen flotte sommerdager med tvillingsøster Mie og den varmeste uka i hele sommer, tror jeg.

Kortreist tur, på nesten nye trakter.

Mandag var det bare Pia og meg. Vi sov lenge og godt, og tok det litt med ro på formiddagen. Jeg gjorde litt kontorarbeid, og Pia lufta seg selv i hagen.

Ut på tur, det må jeg hver dag. Selv om ankelen min nok hadde hatt godt av en hel hviledag. Men det har ikke jeg og psyken min ,-) Å bevege meg og å puste inn fjell-luft, er ren terapi for meg.

Jeg fant ut at jeg måtte finne en «kortreist» tur. Jeg ville til et vann, og det skulle ikke ligge langt unna vegen. Jeg kikka på kartet langs Tunhovdforden og fant et vatn som ikke lå så langt unna veien. Holmevatnet ved Bustraumhøgda. Noen kilometer lenger enn avkjøringen til Langedrag, mot Rødberg.

Tenk, her har jeg aldri gått før. Dvs. jeg har gått her med trekløveret mitt på vegen flere ganger, men jeg har ikke svinget av mot vannet. Det var faktisk veldig fint å gå der, og det var en fin sti å gå på.

Fjellet i bakgrunnen heter Natten. 946 m.o.h.

Pia koste seg og vi lekte litt med en pinne innimellom. Hun er glad i å leke, og koser seg når vi gjør det.

Vi snudde da vi kom til enden av vannet og gikk tilbake til der stien tok av fra veien. Vi slappa av litt og koste oss.

Vi ser bare halve vannet, for det er ei halvøy som stopper utsikten til den andre sida. Det ser du, hvis du ser på kartet litt over.

Etter turen, slappet vi av og jeg koste meg litt ute i sola. Pia fikk et godbitsøk utpå kveldinga, men ingen kveldstur. Jeg tror egentlig ikke at hun savna det så veldig heller.

Det var fullmåne og den lyste så fint opp. Det blir ikke så fint å ta bilde med mobil, men et lite inntrykk får en jo. Når du ser for deg at månen lyste gul og fin (og ikke hvit), blir opplevelsen enda bedre.

Tirsdag reiste Pia og jeg hjem til Jar. Vi har kost oss ute i hagen og rydda litt i huset. Blomstene har fått litt vatn og blitt stelt med. Det er godt å være hjemme noen dager, også.

Pass av Mia og Bajas er ved veis ende…

…. for denne gang. Det gikk veldig fint å passe dem. Pia greide seg veldig bra, helt til søndagen kom. Da var hun nok veldig sliten av å dele mamma`n sin med Bajas og Mia og hun ble litt stressa. Jeg satt henne ut i bilen en times tid før Andreas, Tina og jentene kom hjem fra ferie og da la hun seg rett ned og slappet godt av. Hundene har lekt, gått turer sammen og det har bare vært trivelig å ha passet dem.

De fikk god mat: tørrfor med litt godt oppi. Da gikk måltidene ned på høykant 🙂

Vi gikk flere turer sammen og de fleste endte ved Tunhovdfjorden eller ved Pålsbu. Det var varmt fredag og lørdag og det var godt å få avkjølt hundene. Pia er ikke den aller ivrigste, men hun rusla ute og plaska litt, hun også.

Mia ble trøtt av å ha besøk av Pia og meg, for det skjedde jo noe omtrent hele dagen. Bajas og hun er jo vandt til å være alene hjemme når Andreas og Tina er på jobb og da sover de jo stort sett hele tida.

Hun er nå god da, veslejenta vår ❤

Lørdag hadde jeg en privattime på Låplassen, med en 4,5 mnd. gammel vorstehhund. En nydelig, kontaktsøkende, treningsvillig, glad og blid valp. Skulle jeg hatt en jakthund (som ikke er en spaniel), tror jeg nok at denne rasen hadde stått veldig sterkt.

Det var varmt og godt på Låplassen, mens jeg venta på eiere og hund.

Etter privattimen tok jeg med meg alle hundene og så gikk vi en siste tur sammen, for denne gang. Søndag hadde vi en hviledag, dvs. jeg vaska og rydda mens hundene måtte finne seg i at det kun ble hage-lufting på dem. Jeg tror egentlig at de syntes det var litt godt å «bare» være i ro en dag.

Etter at jeg hadde pratet litt med «turistene» og hørt hvordan de hadde hatt det på ferie, reiste Pia og jeg opp til Solbu. Pia trengte å få litt fred og ro sammen med meg og jeg ville gjerne ha ei natt med bare en hund i senga. Det blir ikke så mye søvn når det er tre hunder som breier seg i senga og som skal ligge både oppå meg og tett innpå meg. Må jo le litt av det, da. Jeg vil jo aller helst ha dem nærme meg ❤

Det regna da vi kom til Solbu og Pia gikk rett inn og la seg. Hun sov et par timer, mens jeg satt meg i en stol med «vondefoten» på en skammel. Ankelen var faktisk ganske vond og jeg har helt klart belasta den altfor mye denne uka. Jeg sa fra til Martine, at jeg ikke kunne passe Birk fra onsdag – søndag som jeg hadde planlagt. Jeg hadde tenkt å avlaste dem litt med Birk, i og med at de har innkjøring i barnehagen med Mathias. Men, kanskje det er lurt å la ankelen få hvile så mye som mulig de nærmeste dagene.

Pia og jeg får gå små turer i Maridalen eller i Sørkedalen, for å unngå å gå på asfalt.

Jeg har funnet en klinikk i Sandvika som behandler vonde ankler. Jeg har bestemt meg for å bestille en time hos dem, hvis det ikke er noen fremgang å spore neste uke. Jeg er redd for at det kan være skader på leddbåndene rundt ankelen, i og med at det fortsatt er vondt og smertefullt.

Nå slapper Pia og jeg av på Solbu utover dagen, i sol og god temperatur. I morgen, tirsdag, reiser vi til Jar igjen. Det blir fint, det også ❤