Vinter og snø.

Det har vært så deilig de siste to ukene, uten snømåking og tunge løft. Jeg elsker en skikkelig vinter og det har det vært i år. Den siste uka har det vært isende kaldt selv om graderstokken ikke har vist mer enn – 10/12 grader på dagtid. Nattestid har det vært nærmere 20 kuldegrader og da er Solbu veldig kald om morgenen. Det er neimen ikke rart at de avskårne blomstene mine overlever 14 dager uten å visne.

Andreas kom innom meg mandag ettermiddag, med både tulipaner, asiatiske liljer og hortensia. De sang på siste verset og det var selvsagt ingen kunder som ønsket å kjøpe dem. Det skjønner jeg jo veldig godt. Da er det fint at jeg kan få dem, for jeg får forhåpentligvis mye glede av dem fremover. VI får se hvor mange av dem som jeg greier å holde liv i.

En liten fin cockergutt måtte selvsagt blande seg med blomstene.

Det har snødd og snødd i hele dag og jeg har vært ute og måkt to ganger allerede. Jeg regner med at det ikke blir så altfor mange snøfall til, for nå er vi snart i midten av mars mnd.

Slike dager er gull verdt. De kommer nok snart tilbake igjen.

Tirsdag er det tid for kurs igjen og onsdag har jeg en privattime på Låplassen. Det er med en av mine tidligere elever og jeg gleder meg til å se både hund og eier igjen.

Nå derimot, skal hundene og jeg ut og ta en siste måkerunde for kvelden. Det er meldt opphold og sol på dagen i morgen og det gleder jeg meg veldig til. Hundene også, vil jeg tro.

Yessss…. superinnkallingen «virker» ;-)

Som jeg skrev i forrige blogginnlegg, trente vi på superinnkalling mandag kveld. Pia og Ebbie var kjempeflinke og vi hadde det skikkelig morsomt hver gang jeg belønnet dem for å komme. Det er det som er det aller viktigste ved denne måten å kalle inn på. Superinnkallingen er altså ikke en hverdagsinnkalling. Vil du vite min filosofi vedr. forskjellen, må du nok delta på et kurs eller en time med meg. Hihi…… 😉

Det som skjedde tirsdag morgen, skal jeg nå fortelle deg. Pia måtte tidlig ut og jeg kikket som vanlig rundt huset, for å sjekke at det ikke var rådyr utenfor. VI har nemlig en flokk på 6 dyr som går utenfor huset og på jordene våre hver dag. Da jeg ikke så noen, slapp jeg Pia ut i hagen. Jeg hadde ikke kledd meg for dagen (kl. var ca 06.00), og sto derfor inne og ventet på henne. Plutselig springer Pia bort til gjerde og bjeffer. Hun hadde bust på ryggen og jeg visste at nå så hun noe som var interessant. Ganske riktig, det sto faktisk to rådyr på tunet. Hvis Pia hadde villet, kunne hun enkelt ha hoppet over gjerdet. Det er nemlig et ganske lavt gjerde, satt opp av kompostbinger.

Jeg kjente at jeg ble litt nervøs, for jeg vil jo absolutt ikke at en av mine hunder skal springe etter et rådyr (eller to), skremme dem og kanskje skade dem. Det hadde vært helt forferdelig.  Jeg glemte helt at jeg kunne bruke superinnkallingen min og jeg prøvde derfor å plystre på henne. Jaha…. hvorfor sier jeg til mine kursdeltagere at å plystre er en dårlig superinnkallingslyd? Joooo…. da jeg prøvde å plystre i ren redsel, kom det ikke frem en lyd. Haha…. Vill Da kom jeg på at NÅ var tida inne for å bruke superinnkallingen min. Jaaaaaaa, Pia kom som ei kule og gjett om hun ble rikelig belønnet. Jeg pøste på med pølsepålegg, frolic og litt ost. Det gikk ned på høykant! Skal det være, så skal det være KjærlighetSmiler stort

Det lønner seg altså å trene på innkalling, og vi kan faktisk få hundene til å komme til oss, selv om det er forstyrrelser rundt oss. Pia har veldig mye jakt i seg, så det skal mye til for å stoppe henne. Jammen så klarte jeg det denne gangen.

Fineste Piamor ❤

IMG_6693