Fossum – Lathusåsen

Onsdag ble det nok en tur på gamle trakter. Jeg kjørte opp til Fossum og parkerte ved Idrettsforeningens klubbhus. Det er et populært utgangspunkt for turer, både sommer og vinter.

Holmenkollen og hoppbakken kan sees fra parkeringsplassen. Hoppbakken ser vi også fra huset vårt, når vi er i loftstua.

Dagens mål var en liten topp/ås som heter Lathusåsen. Her har jeg gått utallige turer med Marko og også Fant. Vi la lystig i veg, både Anton og jeg. Han i full fres som vanlig ;.)

Han må noen ganger stoppes litt, slik at jeg får igjen pusten. Kondisen er ikke som den var i høst, for det ble ikke de helt store/lange turene på oss i vinter. Det ble rolige turer før jul og til slutten av januar, da vi tok hensyn til at Pia ikke var så sprek lenger og så har det vært perioder med is og glatte veier. Jeg har brukt piggsko i hele vinter, men de helt store turene er det allikevel ikke blitt.

Jeg sier som de helt sikkert hadde sagt i Sverige: «nu jæklar, nu kjør vi». Nå er det bare å gå på og jammen meg er det godt å ha kommet i gang med de gode, lange turene igjen. Anton kunne ikke vært mer enig ❤

Det bar videre og videre oppover i lia.

En liten rast på en stubbe, gjorde godt for både Anton og meg. Han er flink til å slappe av og han verken piper eller maser for å gå videre. Han vet nok at det er jeg som bestemmer når pausa slutter, og da først får han et «værsågod» fra meg.

I og med at han er så ivrig og drar i veg, blir han ganske tørst underveis. Det er alltid noen små bekker som han finner vann i, men jeg har allikevel med vann til både han og meg.

Vi gikk på i et jevnt og godt tempo.

Vi nådde målet etter ca 40 minutter. Jeg kjente meg igjen, for her oppe var det ikke mye som var forandret. Det var den samme bålplassen og den samme info-tavla som var her nå som den gang for lenge siden.

Til og med Antonsen var litt prega etter alle oppoverbakkene.

Han greide allikevel å smile til mamsen sin, da ❤

Vi tok en annen vei ned igjen, for her var det lettere å gå.

Det er mange stier rundt omkring her, men det er enkelt å gå etter blåmerkene på trærne. Jeg har gått her så mye på kryss og tvers at jeg ikke er redd for å gå meg bort.

Da vi nærmet oss Fossum igjen, gikk vi rett på lysløypa. Det var endel snø der, men det gikk fint å gå langs kanten.

Det er flere minnesmerker i området og dette leder til Andersputten.

Her ble det tid til en siste liten pustepause før vi var nede ved bilen igjen.

Vi møtte et par hunder på tur i dag, men de var begge to i bånd. Det er jo tross alt båndtvang nå, selv om noen tydeligvis helt har glemt det bort.

Anton er så snill og lett å ha med seg i møte med andre hunder. Han er bare nysgjerrig på hvem i alle verden det er som kommer mot oss og energien hans er deretter. Jeg er ganske tydelig i møte med eierne (særlig de som har hunder som går i fleksibånd, for de skal på død og liv slippes bort til oss), og viser klart og tydelig at jeg ikke er interessert i at hundene deres kommer bort til oss.

Jeg stopper på så god avstand som jeg får til i situasjonen og belønner Anton for å være hos meg (han velger selv om han vil sitte eller stå) og noen ganger holder jeg han bare igjen i selen hans. Enkelte hunder kommer allikevel helt bort til oss og da lar jeg selvfølgelig Anton få hilse. Jeg passer alltid på si frisignalet mitt «værsågod» først, slik at han skal lære at hilsing skjer først når jeg har gitt tillatelse til det.

Da vi kom hjem gikk vi ut og satte oss litt. Jeg tok meg en liten matbit, mens Anton fikk en liten blund på øyet.

I ettermiddag er planen at jeg skal bunte sammen kvistene som ligger på plena, slik at jeg blir ferdig med det. Løvet som jeg hadde raket i hauger i hele hagen, fikk jeg lagt i plastsekker før vi gikk på tur. Det er skikkelig kos med våronn, synes jeg.