Jeg er veldig opptatt av hunder, hundetrening og hundeatferd. Jeg driver Nesbyen Hundeskole i Hallingdal og Bærum Hundeskole i Bærum. Jeg blir også leiet inn av og til fra andre hundeklubber eller vennegjenger. Da er det gjerne spesielle kurs som de har ønsker om at jeg skal holde.
Jeg er utdannet hundespykolog (via IMMI, Sverige), jeg er utdannet freestyleinstruktør + deltatt på teoretisk dommerutdannelse, HMT instruktør og dommer + instruktør og dommer i RallyMix treningsklasse. Jeg holder privattimer og atferdskonsultasjoner.
Jeg synes det er kjempemorsomt å trene med hundene mine, og jeg liker å trene variert med dem. Derfor blir det freestyle/HTM, LP, rally-lydighet, spor, søk og rallymix. Ebbie og Pia trener ørlite rundering også, hvis vi får tid til det. Ellers blir det mange, trivelige turer i tillegg.
Å trene og å være sammen med Fant, Ebbie og Pia, er det beste som finnes i hele verden.
Denne uka passer jeg jo Mia og hver dag må vi ut på tur. Når jeg passer Mia, liker jeg å være på Låplassen.
Mandag hadde Arne tatt seg fri fra jobb og Ebbie fikk være sammen med han på Låplassen. Det var nok godt for henne, det ❤ Når vi går tur nå, henger hun etter og vil snu ganske fort. Hun går på smertestillende, men jeg tror ikke at de tar bort alle «vondtene» hennes.
Jeg reiste til Kveldsro for å rydde bort litt julepynt og ta med litt klesvask derfra. Etter dette, kjørte jeg til Solbu for å sette på en vask og for å gå tur med Mia og Pia. Det var sol og bare 2 kuldegrader, men det blåste litt. Det var helt herlig å komme opp dit. På Nes var det 10 kuldegrader og ingen sol. Den kommer som skrevet før, ikke før rundt den 20. februar.
Mia går i langline, for hun har et veldig sterkt jaktinstinkt. Å holde henne igjen, er ikke bare enkelt. Hun drar i vei og jeg må bare henge etter. Pia gikk med båndet hengende etter seg. Hun er så enkel å ha med å gjøre. Hun kan jakte hun også, men vanligvis går hun rolig og fint sammen med meg, og så leker vi litt innimellom. Det liker hun veldig godt.
Det var så fint på Solbu mandag.
Ebbie hadde sovet de tre timene som vi var borte og hun fikk lufte seg litt i hagen på Låplassen.
Birk er hos Martine, David og Mathias nå og han koser seg sammen med dem. Jeg fikk disse bildene av henne i dag, da de var på tur ikke langt fra Stovivannet. Birk har på seg en av selene til Fant <3. Den er litt stor for han, men den får fungere til vi finner en som sitter litt bedre når han har vokst litt til.
Dette bildet av Stovivannet tok jeg for 14 dager siden, da jeg lufta jentene før jeg skulle være barnevakt for mommogullet. Det er så landlig og fint på Vøyenenga 🙂
I morgen, tirsdag, skal jeg til Gol for å møte Tina.Vi skal trene passering og ro med Mia og tispene hennes. Det blir fint for Mia, for hun kan noen ganger tøffe seg litt. Det kommer av usikkerhet og ikke av aggresjon eller sinne. Da skal Pia og Ebbie lufte seg litt etterpå.
Etter å ha vært hjemme på Jar ei ukes tid, hvor det er grønne plener, reiste jeg til Solbu torsdag. Jeg er ikke så veldig glad i grønne vintre og kjenner at jeg blir litt deppa av det. I Maridalen er det bare et lite hvitt snølag og jeg kan gå hvor jeg vil. Det er ganske deilig, da.
Det er ikke mye snø på Solbu heller, men det er nå hvitt og fint her. Vi har kost oss ute med godbitsøk og gått turer langs veien. Det er ikke skiløyper på vannet nå, fordi det nesten ikke er snø på isen. Ebbie skal ikke bli med meg på skiturer lenger, fordi hun er altfor dårlig til beins. Da må vi traske langs veien, når vi er her oppe.
Jeg sitter alltid ute på kveldstid, hvor jeg enn er, hver eneste kveld. Jeg koser meg med hundene og hører gjerne på lydbok. Jeg elsker krim og tror nok at jeg har hørt på bortimot 200 stk. Nå er det Fabel som jeg bruker, det er litt billigere enn Storytel.
Nå er det denne boka som jeg hører på.
Jeg fryser aldri når jeg sitter ute. Jeg har KIAK som jeg bruker som skjørt og så har jeg kjøpt meg et godt skinn som jeg sitter på.
Fine jentene mine ❤ Kommer det snart noen flere godbiter å søke etter?
Lørdag tok vi en tur til Rødberg. Jeg skulle handle litt og det er koselig å ta en liten kjøretur dit. Da kombinerer jeg det gjerne med en tur, slik at vi skal få litt forandring på hvor vi går. Vi gikk langs elva, ved skateparken og det var mye for hundene å snuse på. Det er nok mange hundeeiere som bruker denne gangveien som turvei. Det som ikke var så bra, var at det lå så utrolig mye hundemøkk der. At ikke hundeeiere kan ta med seg pose og ta opp etter hundene sine? Det var absolutt ikke noe fint å se.
Det hadde begynt å regne da vi gikk tur og det ble fort mørkt. Veien ble speilblank og det var utrolig vanskelige kjøreforhold. Jeg kjørte i 35 km/t og det samme gjorde de andre bilene på veien. Vi kom oss heldigvis helskinna til Solbu igjen.
Det regna hele kvelden og også da jeg gikk for å legge meg. Neste morgen hadde det kommet et par centimeter med nysnø og sola skinte så fint. Været snur jammen meg fort i fjellet.
Nå skal jeg pakke meg ut og reise til Låplassen. Jeg skal passe Mia denne uka, for Andreas skal nok en gang på REMA 1000 skola. Det er best å være på Låplassen når jeg har tre hunder, men det blir nok noen turer opp til Solbu for å gå på tur. Det er ikke så mye sol på Låplassen nå. Kanskje bare en time på formiddagen, for fjellet Beia stenger for sola. Rundt 20. februar står sola så høyt på himmelen at den «krabber» over Beia. Da blir det mye mere sol på Låplassen og det synes jeg er kjempedeilig.
Birk vokser og vokser og han er nå blitt 5 mnd. gammel. Det betyr at vi har startet på litt mere målrettet trening. En av øvelsene som jeg jobber med nå, er valpeapport. Det skal bety leik og moro, og vi skal ha det utrolig kjekt sammen og vi skal jobbe sammen. Treningen skal inngi tillit og trygghet til meg og da må jeg jobbe positivt med Birk.
Birk er jo en apporterende hund, men det må allikevel trenes på for å få en god apportering, Jeg har aldri straffet Birk (eller noen av mine andre hunder) for å ta noe eller å bære noe i munnen. Hvis Birk har tatt noe som han ikke har fått lov til, har jeg byttet med en godbit eller funnet noe annet som han har fått lov til å bite på. Det har fungert veldig bra, og Birk er så langt en glad apportør. Han er veldig glad i å leike og i å bære og han bærer både myke ting og f.eks. tomflasker. Det liker jeg veldig godt.
Fineste Birken vår ❤ Han elsker å være ute og kose seg.
Det vi trener på nå, at Birk skal ha lyst til å springe etter leika som jeg kaster og at han skal komme helt inn til meg med den. Når jeg kaster noe fra meg, trigges jaktinstinktet hans. Jeg går aldri etter han hvis han ikke kommer inn til meg, eller hvis han springer bort fra meg. Da blir det nesten som en «sisten-lek» for Birk. Jeg prøver heller å oppmuntre han til å følge etter meg, ved at jeg rygger bort fra han. Da trigger jeg flokkinstinktet hans.
Når jeg kaster leika, holder jeg han lett i båndet og sier «ja» når jeg kaster leika. Det blir da mitt fri-signal og betyr at Birk kan få lov til å springe avgårde. Når han kommer inn til meg med leika, sier jeg «takk» akkurat i det øyeblikket som han slipper leika. «Takk» blir da min avleverings-kommando til Birk. Jeg har også andre måter å trene inn en slipp-kommando på, men det skal vi trene på når han blir litt større.
Ellers har jeg begynt å trene håndtarget også. Det betyr at han får belønning når snuta hans toucher håndflata mi. Når det går fint vil jeg presentere håndflata til Birk, når han kommer inn til meg med leika si. Da vil jeg få en kjempeflott avlevering av apporten.
Belønningen er at vi leiker når han kommer helt inn til meg, han ikke blir fratatt leika si, og vi tar en ny repetisjon. Da blir det å komme helt inn til meg med leika, veldig positivt for han. Jeg har ikke behøvd å bruke godbiter som belønning foreløpig. Det er bra synes jeg. Det betyr at det å leike har stor verdi for han og at han liker å samarbeide med meg gjennom leiken. Godbiter kan noen ganger virke forstyrrende på treningen. Ellers er det viktig å tenke på at det ikke er alle hunder som synes at det å leike er en skikkelig god belønning. De trenger altså en annen type belønning for å trene, og da må vi gi dem det. Vår jobb er å finne ut hvilken type belønning som hunden vår vil jobbe for, og å benytte oss av den i treningen.
Ellers blir det turer og kos, sitt/bli trening ved døra og når han skal ha mat, å holde seg i ro når han skal ut av bilburet sitt (noe som er skikkelig vanskelig for den vesle sprettballen vår) og så klart trener vi mere på super-innkallingen. Den er absolutt gull verdt å ha i verktøykassa si.
Apport-treningen består av så mange delmoment og vi skal jobbe mye med dette når Birk blir litt eldre. Nå legger jeg grunnlaget for at apporteringen på sikt skal bli god. Apporttreningen består av disse grunnferdighetene: å gripe, å holde, å bære, å avlevere. Jeg har tenkt å bruke apporteringen i søk, i sportrening og kanskje også i vannapport. «Time will show» 🙂
Pia og Birk begynner å bli gode venner nå. De leker endel, og nå er Pia blitt mye tryggere og tåler mere av lillebroren sin. Vi har tatt tida til hjelp og da blir resultatet som oftest godt.
Det er vanskelig for meg å gå tur med Pia, Ebbie og Birk sammen nå. Ebbie orker ikke å gå så langt lenger og hun blir gående bak meg og henger etter. Derfor blir det to turer på meg når Birk er sammen med oss. Pia og Birk går sammen og så får Ebbie en tur alene etterpå. Da går vi i hennes tempo, hun får snuse så lenge hun vil og hun snur når hun har gått langt nok. Da koser vi oss veldig sammen, Ebbie`n min og jeg ❤
Forrige uke startet på Kveldsro, med «jentun» og meg. Jeg var der oppe for å ordne litt til jul og for å sjekke at alt var bra der med vann og varme. Det var faktisk veldig deilig å være der, selv om hundene var med. Det var ingen andre på hyttene rundt og derfor kunne hundene gå løse. Det var deilig. Ellers må de luftes i bånd. Det er det som gjør at det er bedre å være på Solbu med hundene, for der kan de gå løse hele tida. Hytta er gjerda inn og jeg trenger ikke å bli med dem ut når vi er der.
Noen smånisser i vinduskarmen og ei lita kirke til å ha et telys inne, var koselig å få opp.
Vi reiste tidlig onsdag morgen for jeg skulle være barnevakt for vesle Mathias fra kl. 11.00. Det var så fint da vi reiste, med soloppgang og et nydelig lys.
Jeg lufta «jentun» før jeg reiste til Martine. Det er fint å gå tur på Tanumplatået, like ved Martine m. fam. sitt hjem.
Mathias la seg og sov litt, og da koste jeg meg med Birk. Han har vært hos Martine m. familie denne uka. I morgen, mandag, skal han hjem til oss igjen. Da blir han sammen med oss til torsdag.
Han er litt over 4 mnd. nå og vokser og knaker for hver dag som går ❤
Ellers er det blitt turer i Maridalen på oss, også. Her snuses det på samme flekk. Det var mange spor etter rådyr i skogen, og da passer jeg veldig på hundene. Særlig Pia, for hun har skikkelig jakt- instinkt.
Fredag til lørdag var jeg barnevakt for Mathias og da måtte «jentun» være hjemme på Jar. Arne kom hjem fredag kveld og reiste igjen ved 05.30 tida lørdag. Han skulle på jobb. De ble lufta seg litt og så fikk de mat og enda mere lufting da jeg kom hjem til dem, ved 11.30 tida. Det hadde gått veldig fint med dem ❤
Natt til søndag kom det noen få centimer med nysnø. Det var virkelig deilig, for grønne plener like før jul er det verste jeg vet. Nissene på trappa fikk også litt snø i skjegget.
Neste helg skal jeg ha hundefri. Jeg prøver å få til et par helger i året uten hunder. Det er godt å slippe lufting, mating og andre ting som følger med og kunne gå over gulvet uten at det er en hund i beina eller en hund å snuble i 😉
Ellers blir uka som kommer, ei vanlig uke på meg. Dvs. turer med hundene, hjemmekontor, butikken et par dager og så reiser jeg til Kveldsro torsdag. Fredag – søndag skal «jentun» være på Låplassen med Andreas og Mia, og det kommer helt sikkert til å gå bra. Nå må jeg tenne litt lys, for mørket kommer sigende. Klokka er bare 15.30, og det er lange mørke ettermiddager før jul. Da er det fint å kunne lyse opp med te-lys og et bitte-lite bordjuletre.
Jeg tror at jeg må ta med meg Nikon kameraet mitt fra Låplassen og ta det med på tur. Det blir greie bilder av tlf. min, men helt gode blir de jo ikke. I tillegg er det morsomt å ta bilder med et speilrefleks-kamera. Jeg tror at jeg må lese meg litt opp på innstillingene først, for det er nok noe som er gått i glemmeboka.
Lørdag var det kaldt på Nes, ca 14 grader da vi sto opp. Det er myre bedre enn regn og grønne plener, og jeg trenger at det er lyst og fint rundt meg på denne årstida.
Arne kom til Låplassen lørdag formiddag, etter at han hadde jobbet noen timer på butikken på Kjelsås i morgentimene. Andreas og jeg tok med oss Mia og Pia og reiste til Tunhovd for å gå tur. Ebbie fikk være sammen med Arne og slappe av og kose seg i varmen ved peisen. Vi hadde tenkt å gå en «god» tur og det greier dessverre ikke Ebbie å bli med på lengre ❤ Det gjør vondt å la henne bli igjen, men jeg vet at hun trives veldig godt sammen med papsen sin og at hun selv velger og ikke bli med oss.
Vi kjørte til Tunhovdkrysset og fulgte veien mot Langedrag. Vi var heldige og fant en skogsbilvei som var brøyta og denne veien gikk til sørenden av Tunhovdtjønne.
Det er en vei som jeg bruker å gå mye vår, sommer og høst men som ikke har pleid å bli brøyta om vinteren før. I høst har jeg sett at veien er blitt oppgradert og nå var den altså også brøyta. Hurra … så deilig! Lørdag var det sol og ca 5 grader der vi parkerte ved veien, mot 13 kuldegrader på Nes. Da var det fint å være ute for Pia og Mia også. Sååååå deilig å komme opp i høgda, lukte vinter og snø og se sola. Det var bare helt nydelig.
Vi har langline på Mia og Pia når vi går på tur. Mia har et utrolig jaktinstinkt. Pia springer også gjerne på jakt, hvis det er noen dyr som dukker opp i skogen. I Ljøtelende er det mange dyrespor, mest fra elg og reinsdyr og vi ønsker ikke at jentene våre skal springe etter dem.
Før snøen kom og vi gikk den siste turen i Ljøtelende, skremte vi opp en harepus. Pia sprang som «remmer og tøy kunne holde» og Ebbie, Birk og jeg sto igjen og var livredde for at hun ikke skulle komme tilbake. I hvert fall jeg, da. Etter en stund kom hun tilbake, sliten og fornøyd 😉 Vi så forresten flere ryper på turen søndag og det var jo morsomt.
Pia storkoste seg på tur og sprang glad og lykkelig, bjeffende og ivrig hele turen.
Søndag gikk vi samme turen. Da var det 7 kuldegrader og sola var fraværende. Det var uansett veldig deilig å gå, og vi gikk oss jo varme alle sammen. Turen er på ca 7 km., og det var akkurat passe for meg, som sliter med vondt bekken, isjias, slitasjegikt og vond rygg. Det er viktig å ikke sette seg ned men å være i bevegelse. Samme hvor vondt det gjør. Det er jo så utrolig deilig etterpå 🙂
Det var dyrespor (elg og reinsdyr) overalt og Pia og Mia hadde mye de måtte sjekke ut underveis. Her er det elgespor på Tunhovdtjønne.
Ebbie ble ikke med oss søndag heller. Jeg har litt dårlig samvittighet for henne, for hun har bare fått lufta seg i hagen denne helga. Mandag skal hun få bli med Pia og meg på tur og da skal vi gå i hennes tempo så langt som hun bare orker ❤
Birk har vært sammen med oss den siste uke, men nå er han sammen med Martine m. familie. Der blir han nok ei ukes tid, kan jeg tenke meg. Det blir fort stille når han ikke er sammen med oss. Det følger mye liv med en liten valp. Onsdag, etter at Birk var «levert», sov Pia og Ebbie hele kvelden. Det var ingen lillebror som føyk rundt, som tygget og bar på leker eller som innbød til lek og moro. Jeg skal innrømme at det var litt deilig for meg, også 😉
Jeg oppdaterer Birk sin treningsdagbok når han er sammen med meg, og HER kan du lese litt i den, hvis du har lyst til det.
Det har vært mye regn på Jar den siste tida. Grønne plener og mørkt ved 15.30 tida, er ikke så innmari trivelig. Da gjør det godt å kunne ta ei helg på Nes, med snø og kulde. Jeg tror kanskje ikke at Pia og Ebbie er så veldig glad i kulda, for de går veldig ofte på tre bein 😉
I Maridalen har det også vært mørkt og trist, regn og sludd. Det er allikevel fint å gå turer her, og fint å kunne la hundene få springe og kose seg. Birk går med line på seg, og Pia fikk av seg båndet etterhvert.
Veslerampen greier så vidt å sitte stille et par sekunder, før det bærer avgårde igjen.
Vi tar et godbitsøk hver kveld i hagen på Jar. Her er det grønt og trist.
Natt til torsdag kom det heldigvis bitte-litt snø, og da ble det litt lysere heldigvis. Bildet er tatt fra kameraet som står i stua.
Dette bildet er tatt fra kameraet som står på Solbu. Det er slik en skikkelig vinter skal være.
Det er ikke så stor forandring på formen til Ebbie. Hun er dårlig til beins. Kroppen hennes er nok sliten, men hodet er helt med. Hun er stiv og støl når hun har sovet og halter endel da. Jeg lar henne ikke gå tur på asfalt lengre, det blir bare turer i skogen på bløtt underlag. Hun får en god tur annenhver dag og en liten rusletur den andre dagen. Det blir gjerne en kveldstur i nærområdet med Pia eller en liten tur på Øvrevoll Galoppbane. Ebbie spiser godt og leker mer enn gjerne med Birk. Hun ruller rundt i sofaen og lager koselyder og vil gjerne leke litt. Det gjør godt å se at hun fortsatt trives, selv om kroppen ikke spiller på lag. Så får jeg se hva tida bringer….. ❤
Når Birk er sammen med meg, har jeg til nå lagt vekt på å få flokken til å fungere. Det er lek under kontrollerte former, turer i bånd og løse og godbitsøk i hagen. Jeg har skjermet Pia litt innimellom, for hun har trengt litt lengre tid på å bli trygg på Birk. Nå går det veldig bra, og jeg er veldig glad for at jeg har jobbet så godt med nettopp dette.
Nå trener jeg bl.a. på «hverdags-innkallingen». Den er forskjellig fra «super-innkallingen», som vi har trent endel på før.
«Hverdags-innkallingen» er den jeg bruker når jeg f.eks. roper på Birk at han skal komme inn fra hagen og når jeg bare vil at han skal komme inn til meg. «Super-innkallingen» skal bli så sikker og innarbeidet at han omtrent snur i lufta når jeg roper «brrrrrr», for da VET han at det HVER GANG kommer en skikkelig, skikkelig super-belønning. Det blir på en måte som en slags krise-innkalling. Den må også opprettholdes og trenes på.
Når vi trener «hverdags-innkalling» kommer det ikke alltid en belønning, det vanker kanskje bare ros og klapp. Jeg kan bruke både navnet hans, «kom» eller så plystrer jeg. For ikke å gjøre det så vanskelig nå, plystrer jeg bare. Det reagerer Pia og Ebbie også på, og da blir det enkelt for meg og for dem, å respondere på det. Under innlæring belønner jeg nå alltid når han kommer inn døra og han får belønningen i gangen. Jeg vil skape en forventning til plystringen og jeg vil at han skal komme helt inn og ikke stoppe ute. Dette går veldig bra. Birk er glad i mat og leker og han er lett å belønne. Jeg har tørka leverbiter liggende på benken der han kommer inn, slik at alt er klart og lett å få tak i. Det er viktig å planlegge treningen, og legge til rette for å lykkes.
Nå trener jeg for det meste hjemme, inne og i hagen, men jeg må starte å trene på andre steder, også. Der jeg vil at treningen skal fungere, må jeg også trene. Miljøtrening er også viktig, og jeg må nok gå flere turer andre steder en der jeg har gått til nå.
Ellers har jeg begynt å trene inn klikkeren. Et belønningsord har jeg brukt fra dag en, men det er fint å kunne bruke en klikker for å få enda bedre timing på riktig atferd. Særlig for en ivrig valp som Birk. Noen valper kan reagere på lyden, men det gjorde ikke gullgutten. Han tenkte nok mest på at jeg hadde pølser som belønning 😉
Jeg har også startet på innlæringen av håndtarget. Den vil jeg bruke til å lede Birk inn i forskjellige posisjoner (f.eks. i LP og rally), til å trene triks, innkalling og til avlevering av apport. Jeg belønner ved å legge belønningen i den hånda som han toucher, som en hjelp og for å få interesse for hånda.
Jeg vil også lære Birk at han skal legge seg i senga si, når jeg ber han om det. Eller legge seg på et teppe, eller f.eks. på jakka mi. Det vil jeg ha glede av når jeg er borte på besøk, når jeg vil at han ikke skal gå i beina mine hjemme og når han bare skal legge seg for å roe seg ned. Det blir en slags «pause-slappe av-plass». Det er nemlig ikke så lett for en liten, ivrig cockergutt.
Det er to moment som skal trenes på for å lykkes med treningen som beskrevet over. 1. Birk må greie å gå frivillig til plassen sin og 2. han må kunne legge seg på kommando. Jeg setter på «legg deg» kommandoen når han frivillig legger seg i senga.
I dag startet jeg med å hjelpe han litt og å belønne han når han var i senga. Jeg belønnet både når han satt og hvis han la seg ned. Jeg startet også helt nærme senga, avstanden trener jeg inn når Birk frivillig går opp i senga av seg selv. Jeg vil trene mye frivillig atferd med Birk, for da lærer han fortere og treningen sitter bedre. Slik har jeg jobbet med Ebbie, Pia og Fant ❤ , også.
Jeg belønner Birk når han er i senga for at han skal ønske å være der som belønningen kommer. Hvis han legger seg ned, skal belønningen også komme når han ligger. Det samme hvis han sitter. Da kommer belønningen når han er i sitt-posisjon. Hvis han reiser seg opp etter klikket, noe han ofte gjør, «drar» jeg han inn i posisjon med belønningen og belønner.
Andre trening på frivillig å legge seg i senga. Birk har stor treningsglede og holder ut lenge.
Små helter må også sove litt ❤
Ellers er jeg veldig opptatt av å ikke bli sinna når Birk biter på ting, eller bærer ting som han ikke får lov til. Birk er en apporterende hund og jeg ønsker ikke at han skal bli engstelig for å ta noe i munnen. Jeg legger derfor bort det som jeg er mest redd for, jeg bytter og leker med de lekene som han får lov til å leke med, for å gjøre dem interessante. Valpebitingen varer tross alt ikke så innmari lenge, og det er helt normalt for en valp på bite og å smake på ting.
Det er litt slitsomt men mest morsomt å ha valp i hus igjen. Det er jo over 8 år siden sist, men ingenting er jo forandret fra den gang Pia kom hjem til oss. Birk blir lufta etter at han har sovet, lekt, spist mat og når jeg ser at han går bort til utgangsdøra. Han har begynt med det nå, og da gjelder det at jeg følger med. Ellers har han sovet hele natta gjennom omtrent fra første dag han kom i hus, og det er jeg veldig fornøyd med.
